Kripos–etterforsker Skarphedin Olsen nyter en bedre middag på nevøens gourmetrestaurant. Utenfor restauranten blir en gjest skutt. Offeret viser en anerkjent forsker som har tilbrakt den siste tiden i Hessdalen, der Olsen tilfeldigvis skal på fisketur. Olsen blir mot sin vilje beordret til å etterforske saken – fisketuren blir spolert. Hessdalen har mange UFO–turister, og snart får Skarphedin se et meget mystisk fenomen. Etterretningstjenesten vil skremme Skarphedin til taushet, og setter ham i arrest. Gamle Skarphedin blir også betatt av lensmannsbetjent Linn Erle Vårengen.
Det gir en god og varm følelse å lese «Budbringeren». Ikke på grunn av åndeløs spenning. Mest på grunn av den humrende spesielle stemningen, og de fint tilhogde setningene: "et ansiktsuttrykk som kunne ha skremt fanden opp i sin egen svovelgryte".
Nygårdshaug mesker seg med gammelmodige ord som gestalt, proprietæren, lukullisk, etablissementer og entiteter. Ordene er med på å karakterisere Skarphedin som en mann av den gamle skolen. Navnene på romanfigurene er også et kapittel for seg. Eller hva skal en si om Iver Hakkvelta, Tom–Arne Stormyrstuggu, Lars Jonsa Krokstubblien eller Botolv og Mekre–Marta Luggmoen?
Skarphedin Olsen er en merkelig, lett psykotisk type. Han husker ikke at konen og datteren ble drept, og tviler i blant på sin egen eksistens. Etterforskeren bruker eksentriske avhørsteknikker, som å plutselig spørre en mistenkt om han liker misjonærstillingen.
Men utenom det er fortellingen et godt gammelt mysterium. Vi følger etterforskernes strev og slett ikke forbryteren, som har blitt så vanlig.
Kanskje blir sluttscenen, der Skarphedin samler alle i spisestuen, i det lengste laget. En kjenner også igjen visse grep, som at en forsker blir drept rett før han skal presentere noe verdens–skakende ("Pergamentet" fra 2013). Men også denne gangen er det gøy å lese om hvordan den eksentriske Skarphedin fakker morderne og triumferer, på sitt melankolske vis.