Komposisjonsmønsteret i årets selvutleverende Ketil Bjørnstad-roman er identisk med det som fins i fjorårets tilbakeskuende mammutbok om «Sekstitallet», første bind i en varslet «romansyklus i seks bind».
Det innebærer at forfatteren – som vekselvis omtaler seg selv som «jeg» og «han» og oftest nytter historisk presens – ruller opp «Historien om et liv. Historien om en tid» ved å behandle hvert år på 1970-tallet i kronologisk rekkefølge.
Igjen søker dikteren å knytte egne, personlige erfaringer til sentrale nasjonale og globale begivenheter, inspirert som teksten synes å være av bl.a. Hans Jæger og Kristiania-Bohêmens første bud: «Du skal skrive ditt eget liv». At Aksel Sandemose – i motsetning til Agnar Mykle – berømmes for å «lage romaner av egne erfaringer» uten at «de rammet enkeltpersoner», sier også noe om det dikteriske idealet som det bjørnstadske erindringsverket er tuftet på, vil jeg tro. For noen av de personene som skildres, kamufleres ved hjelp av betegnelser som «den andre», Bygdedyret, B.W. eller Rødhette, mens andre tildeles oppdiktete navn som Irmelin eller Arnstein, slik meta-kommentarene underveis understreker. Dermed skjermer en hensynsfull forfatter både en samboer, sexhungrige kvinner og utagerende kulturbøller av det usympatiske slaget.
Årets roman åpner i Oslo tre dager ut i 1970 og avrundes nesten 800 sider senere på Sandøya utenfor Tvedestrand med at klokken slår tolv nyttårsaften og «Åttitallet har begynt!».
Den minnekatalogen Ketil Bjørnstad (f. 1952) bretter ut for leseren, har tidvis et litt upersonlig, oppramsende «Hvem Hva Hvor»-preg, fylt som romansidene blir av historiske fakta og leksikalsk belæring.
Problemet er at den dokumentariske informasjonen ofte formidles gjennom stikkord, uten at fortelleren går i dybden, eller at faktastoffet veves sammen med hovedpersonens personlige dannelsesprosess i særlig grad.
Innledningsvis er dette først og fremst en sår (og av og til en litt lattermild) beretning om den allsidig begavete steinerskoleeleven bosatt på Frogner som ikke har maktet å ta examen artium og blir smellfeit, ulykkelig og full av mindreverdighetskomplekser, særlig overfor kvinner, før han i løpet av fem måneder i 1970 slanker seg fra 132 til 76 kilo og omsider debuterer seksuelt.
Dermed kan også karrieren skyte fart – først som klassisk konsertpianist, journalist og forsøksvis fotograf, siden også som debuterende lyriker i 1972, romanforfatter i 1974, jazzmusiker og komponist. Til tross for at dikteren Finn Alnæs råder multitalentet Ketil Bjørnstad til å velge mellom musikken og litteraturen om han ønsker å ha suksess på den norske kulturscenen, nekter han å begrense seg. Med bøker oversatt til 20 språk og hyppige plateutgivelser både hjemme og i utlandet kan han i dag konstatere at satsingen hans på både ord og toner ga resultater.
For en som har gjennomlevd 1970-åra, og har fulgt forfatterskapet fra starten av, åpner teksten for mye mimring, gjensynsglede, ettertanke. Men i omtalen av egne forelskelser, konserter og turnéer blir forfatteren ofte for detaljert, utflytende, privat. Mye i disse tidsrelaterte, anekdotiske huskelappene kunne ha vært strammet inn eller sløyfet. Det ville ha styrket teksten som roman og dempet den litt selvopptatte tonen som delvis hviler over historien om multikunstneren som savner mer velvilje hos kritikere og andre kulturtroll.
Men å bli minnet om folkehøgskulen på Jæren som ikke ville ha besøk av Ketil Bjørnstad da man fikk vite at Schubert sto på programmet, er jo morsomt. Katolsk propaganda i form av «Ave Maria» var noe jærske elever måtte skånes for, må vite.
Med sin massive flom av litterære og musikalske referanser står Ketil Bjørnstad utvilsomt fram som et danna, lærd menneske. Mye plass er dessuten viet til hans utallige møter med andre forfattere og musikere, forlagskonsulenter, skuespillere, billedkunstnere og impresarioer. Noen ganger resulterer disse minnene om menneskelige møter i perspektivrike, underholdende, godt utmeislete scener, andre ganger blir tendensen til namedropping plagsomt tydelig. Å bla i «Syttitallet» er tidvis som å orientere seg i et digert Se og Hør av det riktig kjendisfikserte, sladderaktige slaget.
«Syttitallet» er så informasjonstett og bredt anlagt at man vanskelig kan forvente en feilfri tekst. Men noen glipp burde ha vært unngått. Liv Køltzow har f.eks. ikke skrevet en «roman» som heter «Øyet i treet» og når Harald Sverdrups dikt «Kimono» først skal siteres, må det grafiske oppsettet være som i originalen, en liten forbokstav bør ikke gjøres om til en stor, og «umålelig» er noe annet enn «umåtelig».