Etter to bøker med ungdom som hovedpersoner og primærpublikum, gir Ida Løkås (1985, debut 2012) nå ut sin første roman med voksne karakterer, for voksne lesere.Den jeg-fortellende hovedpersonen har det vondt der han sliter med (kan det være fantom?) smerter, et nedvalset selvbilde, redd for mennesker og nærhet, og redd for å bevege seg bortenfor det lille reviret rundt barndomsheimen. Han er uten fast arbeid, invalidisert etter et fall for mange år siden, og klamrer seg avhengig og skyldtynget fortsatt til smertestillende midler og stokken sin.
Siste bokomtaler:
Det topper seg i det romanen åpner og broren har tvunget ham ut av et forfallent bygg på den nedlagte familiegarden på øya like utenfor en by (i en topografi som kan være stavangersk), der han til nå har bodd gratis. Han flytter inn hos sin avkreftede far, som også sitter igjen på ruinene av et liv, i levningene av et nedlagt gardsbruk og en annen tid.
Imens dundrer og beveger det seg under føttene på dem der moderniteten i form av verdens lengste undersjøiske tunnel er i ferd med å sprenge seg fram. Her har den 32-årige jeg-fortelleren mer på tallerkenen enn han kan svelge: På makroplanet har en hel livsform og økonomi brutt sammen, på det personlige strir han med forholdene til familiemedlemmer og sitt invalidiserende posttraumatisk stress.
Han beveger seg aldri frivillig fra øya. Det eneste arbeidet han gjør, er å varme fjordlandsk mat til seg og faren. Og så er han taksidermist, altså dyrepreparant og utstopper. Det skal bli redningen, når en barndomsvenninne – nå veterinær – i en motstrøms bevegelse flytter tilbake til øya. Alt går til slutt likevel ikke «Til bølgene», som tittelen sier og fortelleren opplyser er den egentlige betydning av de to latinske ordene «ad undas». Jeg-fortelleren kan forsones med broren og seg selv, levende og døde dyr og mennesker, og et post-traume vendes til noe som likner harmoni. Så enkelt kan det gjøres i en enkel romankonstruksjon, som inniblant også er ganske stilistisk enkel og masete.