I bokhyllen på venners hytte fant jeg i sommer en skatt: 1954-årgangen av reportasjebladet Aktuell, pent innbundet. Timene gikk mens jeg nok engang oppdaget hvor mange historier et hvilket som helst år rommer. Det var i 1954 Anne-Cath. Vestly fikk drapstrusler fordi hun hadde sagt på radio at barna kommer fra mors mage.
Florian Illies innledet en ny sjanger med sin 1913, en samling historier om året før alt raknet, et litterært fremragende lappeteppe av biografiske og historiske øyeblikksbilder. Bill Bryson gjorde det samme, med mer humor, i 1927.
1947 kan fortone seg som et pauseinnslag i historien, mellom den varme krigens crescendo og den kalde krigens ouverture, men den svenske forfatteren og journalisten Elisabeth Åsbrink har med sin bok om året da verden sviktet palestinerne, da India ble delt, CIA opprettet og Thelonius Monk endelig ble anerkjent, laget et verk fullt på høyde med forbildet hos Illies. Personlige historier, som Simone de Beauvoirs intense forelskelse i den jødiske amerikanske forfatteren Nelson Algren, veves sammen med storpolitiske begivenheter som kampen om Palestina og det britiske imperiets sammenbrudd.
Bokens sterkeste historie er skildringen av Exodus, skipet med 4500 overlevende fra holocaust som forsøker å dra til jødenes nye hjemland. Britene border skipet og fører de desperate passasjerene tilbake til Tyskland, av alle sted på jord. Britannia spoils the waves.
Midt i denne historien står den 10 år gamle ungarske jøden Joszef Györgi, Elisabeth Åsbrinks bestefar. En bagatell får ham til å velge Ungarn framfor det sionistiske prosjektet som året etter ble Israel. Åsbrink klarer på helt fremragende vis å balansere skildringen av jødenes desperate kamp for et trygt hjemland med beskrivelser av palestinernes tragedie, den palestinske stormuftiens nazivennlige steilhet og de sionistiske terroristenes nådeløshet. 1947 fødte en katastrofe som ennå pågår.
Den eklektiske sammenstillingen av smått og stort, jazz og krig, kunne blitt både forvirrende og krampaktig, om det ikke hadde vært for språket. Det både binder og bærer. Skildringen av George Orwell som sitter dødssyk på øya Jura i Hebridene og skriver på manuskriptet som året etter skal utgis under tittelen 1984 – årstallsjangeren som dystopi — er et lite stykke skrivekunst, og langt fra det eneste.