Den dominerende forestillingen i debutanten Marie Auberts (f. 1979) novellesamling "Kan jeg bli med deg hjem" synes å være at gresset er grønnere på den andre siden, og personene foretar seg mye dumt og skamløst i forsøket på å ta seg dit.
Det dreier seg om mennesker i oppbrudd som klamrer seg til antakelsen om at det finnes noe større og bedre enn det de er i ferd med å forlate, og som alle gjør noe som de etterpå skammer seg over. Vi møter bl.a. alenemoren som lengter etter et fast forhold, mens mannen hun faller for ikke ønsker seg noen kjæreste, en kvinne med en noe diffus forhistorie som til stadighet får høre at hun burde skamme seg, og en far med kropp og hode fullt av bekymringer som mister besinnelsen og slår sin datter.
I "Carla" reiser et par til Sør-Amerika for å adoptere en liten gutt, og mannen forviller seg ut på byen midt på natten, drikker seg full og er utro i et smug der det lukter "frityr og gammelt piss". I "Gammelt ektepar" får sjalusien fritt utløp, da den ene av to venninner får seg kjæreste og flytter sammen med denne. I "Storebror" har Henrik levd et helt liv i skyggen av en død lillebror og ser tilbake på en episode i barndommen, da han oppførte seg utilbørlig mot en yngre gutt på skolen. Her er en kvinne som kaprer en nyseparert ektemann og binder ham til seg ved å slutte med p-pillen, og i "Hvis det skulle skje noe" møter vi en kvinne som ønsker seg et annet liv og en annen mann, og som er mor til en datter som hun også er lei av.
I et dempet, presist språk får Aubert fram hverdagslivets gråtoner, den murrende fortvilelsen og den stille desperasjonen som preger disse personenes liv, der de vikler seg inn i situasjoner som de egentlig ikke ønsker å være i og hele tiden synes å ville legge skylden for tingenes tilstand på noen andre og noe utenforliggende. Det er i grunnen nokså vondt og håpløst, det hele. Til syvende og sist er vel saken den, at gresset er mer enn grønt nok på din egen side av gjerdet. Om du bare husker å stelle det.