«Endelig skal vi le» er tittelen på Birgit Alms upretensiøse, beint-fram, lettleste og likande førsteroman. Med sitt enkle språk og sin hverdagsrealisme i underklasseperspektiv treffer den midt i underklassens, fattig-Norges, hverdagslige samtid, der gapet mellom velhavende og fattig er i ferdig med å vokse til en uoverkommelig avgrunn.
På våre egne kanter har tre av ti sosialhjelpmottakere barn å forsørge, og ingen er vanskeligere stilt enn aleneforeldre med småbarn som i likhet med Alms jeg-forteller «har gjort alt i gal rekkefølge» og fått barn før utdannelse. Nå er Elinor Nor 31-årig alenemor på arbeidsavklaringspenger og rutinemessige rapporteringsskjemaer under utdanning dekket av Nav, mens Ungen, «halvt afrikaner», har friplass på Steinerskolen.
Boken begynner en 1. mai da Elinor vasker ut leiligheten sin på Sinsen i Oslo for å flytte i retning Ekeberg og nærmere Ungens skole, til en mye uslere og usunn leilighet, men altså med avkortede transportutgifter. Det er begynnelsen på en åtte måneders nedtur, som i løpet av handlingen tar leseren på befaring inn fattigdommens ymse fornedrende stadier slik den oppleves av en kvinne som ikke har råd til «noe» – nødtørftige klær, sko og utstyr til barnet, presanger og selskap, transport, skikkelig mat og anstendig bostandard.
Det blir alt sammen dobbelt innsiktsfullt for en velberget leser som motvillig beundrende må følge Elinor rundt i hennes ensomt heroiske dager (det er håpløst – og hun gir seg ikke), fullstendig apolitisk som hun er, uten opprør, uten å søke hjelp og assistanse hos familie og venner, stolt og sta: Tittelens ironisk-optimistiske «Endelig skal vi le» skal bli den dagen hun vinner i lotto. Jeg syns jeg så. Sliten og trett, sugen på alt hun mangler, stigmatisert av fattigdom foventer hun intet av andre.
Mens personene rundt Elinor til dels er stereotype inntil det u-realistiske, bærer hun selv sin egen historie med glans, om ikke til litterære høyder, så til realitetsorientering for oss andre.