At det amerikanske forlaget Alfred A. Knopf kjøpte manuset for to millioner dollar, skal være det høyeste beløpet som noensinne er blitt betalt for en debutroman. Slik sett var «En by i brann» – det New York-relaterte, komplekse gigantprosjektet til Garth Risk Hallberg (f. 1978) – en kommersiell suksess allerede før boka ble lansert. Dessuten er filmrettighetene allerede solgt, amerikanske kritikere har stort sett vært positive, og teksten oversettes nå til en rekke språk, slik at forlagets storsatsing på en ærgjerrig romandebutant åpenbart synes å ha lønnet seg.
Synsvinkelen i boka er gjennomgående holdt i tredje person og pendler mellom flere enn ti ulike karakterer som gradvis og imponerende uanstrengt knyttes til hverandre gjennom plottet. Dermed blir dette en bredt anlagt kollektivroman hovedsakelig utformet i psykologisk-realistisk standardprosa. Gjennom syv nummererte, daterte «bøker», alle utstyrt med en overskrift, samt seks «Mellomspill», en prolog og et postskriptum, med i alt nittifire, ukronologisk komponerte kapitler strukket ut mellom slutten av 1950-tallet til august 2003, framstår forfatteren som en uhyre systematisk, avansert tekstkonstruktør alt ved første forsøk.
Hovedfokuset hans er lagt på tidsrommet fra desember 1976 til 13. juli 1977, men tilbakeblikk og sprang framover i tid setter den dramatikken som der utspiller seg i perspektiv. At enkelte sentrale episoder formidles gjennom flere ulike karakterer, skaper visse gjentakelser underveis og svekker tidvis det episke drivet. Men det meste er nyansert og medrivende fortalt og vitner om en forteller med god kontroll over stoff og dikteriske virkemidler.
Ellers varierer forfatteren synsvinkel og typografisk utforming når det er nødvendig. For her dukker det opp håndskrevne brev, tegninger, fotografier og et forfattermanus dandert med fingerflekker og merker etter en kaffekopp, i tillegg til et spørreskjema som bl.a.tar for seg «Psykisk velvære» hos en av hovedaktørene, et par sider med plakatliknende imperativer, advarsler, forbud, en tjuesekssider lang faksimile av et tenåringsskapt, passe broket magasin, poetiske innslag, f.eks. signert Patti Smith, samt en avsluttende e-mail datert 27.08.2003. Slik sett er dette en tekstcollage – eller mixtum compositum, om du vil – av det originale, ambisiøse slaget.
Bruken av cliffhangere – det at et kapittel avrundes med en uavsluttet scene som skaper spenning og roper på en fortsettelse – er utbredt. Dessuten er teksten full av lærde fremmedord, sitater og passe avanserte allusjoner – til litteratur, musikk, og malerkunst, filosofi, film, historie og politikk. For slik en av hovedkarakterene hans drømmer om å skrive Den store amerikanske romanen, og en annen strever med å fylle ut et digert lerret, styrt av «den oppfatning at den amerikanske kunsten skulle være Stor», slik pøser Garth Risk Hallberg selv på med fantasifulle forviklinger, mye dramatikk, stadig ny faktainformasjon, for slik å understreke at den episke vitaliteten er upåklagelig, researchen solid.
Persongalleriet er variert og bredt, omfatter begge kjønn og ulike generasjoner, fattig og rik, hvit, svart, vietnamesisk og europeisk, heterofil og homofil. Kjærlighet, erotisk begjær og svik, hat og sosial-emosjonell uro, en fordekt abort og livstruende dop avtegner seg. Her møter vi en tilårskommen, styrtrik eiendomsmogul som manipuleres av en nær, demonisk medarbeider og siktes for innsidehandel, den gifte datteren hans som må takle en utro ektemann, en homofil sønn som lever med en svart pikeskolelærer fra Georgia, kan se tilbake på en karriere som vokalist i et legendarisk pønkeband og drømmer om et liv som kunstmaler, like til suget etter heroin velter hverdagen over ende. Dessuten hører vi om en vakker, kunstnerisk begavet 17-åring fra Long Island og faren hennes, en italiensk fyrverkerimester, den astmatiske, jødiske bestevennen hennes, en gravejournalist, den kvinnelige assistenten til en homofil gallerieier og tidligere tegnelærer, en etterforsker med polio, et terroristaktig, narkoinfisert musikermiljø som kaller seg post-humanister, lar seg kjøpe av storkapitalen og griper til bensinkanner i noe de gjerne vil se på som en betimelig protest mot klassesamfunnet.
Sentrale motiv i portrettet av den etniske smeltedigelen og verdensmetropolen New York – her karakterisert som en «urettferdighetsfabrikk» – er et mystisk mord i Central Park nyttårsaften 1976 og kaoset som oppstår under den totale strømstansen i byen 13. juli 1977. Navn på gater, parker og bydeler passerer uavlatelig revy, med sikker hånd vikles de ulike personene sammen i et urbant, dystopisk skjebnedrama som kan få leseren til å tenke på andre amerikanske leverandører av frodige, lange Tour de force-romaner – som Tom Wolfe, Jonathan Franzen, Don DeLillo, Donna Tartt og David Foster Wallace, for bare å nevne noen navn.
Dramaturgien ville utvilsomt ha vært strammere om «En by i brann» var blitt forkortet. Kanskje er også de satiriske portrettene av en ekkel stemor og broren hennes, vampyrkapitalisten Amory Gould, for endimensjonale og innslaget av pønkens raseri for vagt og sporadisk formidlet. Dessuten mangler de mange kryssende indre monologene tidvis individuelt særpreg, fylt som de ofte er av samme type akademiske referanser.
Men underholdende og finurlig nøstet sammen er denne encyklopediske, godt oversatte mammutromanen uansett.