Martin Kellerman er for mange kjent gjennom tegneserien Rocky, med karakterer på utsiden av A4-livet. I denne sterke romandebuten fortsetter Kellerman å utforske alternative sider ved det svenske folkhemmet, og tre ulike jeg-fortellere ruller opp et særegent trekantdrama som utspiller seg med tragikomisk og thrilleraktig intensitet i et skittent og destruktivt univers.Mer om tegneserien:
Kellermans roman fremstår som en svensk parallell til Arild Reins Stavangertrilogi.
Hovedpersonen Florian bor isolert på en øy i den svenske skjærgården. Han dyrker cannabis og drømmer om å tjene nok på salget til å leve et annet liv i en annen del av verden der han som hvit og mann kan få ta del i de privilegiene han anser som rettmessig sine. Men foreløpig lever han et liv der rus, vanskjøtsel og avmakt gjør at både han selv og alt rundt ham går i oppløsning og omformes til ruiner, og hele hans verden er preget av forråtnelse og forfall.
Dette blir klart allerede fra det nesten påtrengende frastøtende åpningskapittelet, hvor beskrivelsen av et morgenbad i tjernet fokuserer på slagg og mudder, og der Florian gjør sitt fornødne i badevannet og ender opp dekket av diaré når han bryter overflaten. En handling som skal fungere rensende, har altså motsatt effekt, og grensene mellom det urene og det rene viskes ut.
Kellerman fikk terningkast 5 og 6 for juleseriene sine:
Florian lever av den avdøde farmorens pensjon, fortsetter å hente ut hennes reseptbelagte piller og bor med liket hennes i overetasjen. I tillegg til rusen flykter Florian inn i fantasier hentet fra volds— og krigsfilmer, med situasjoner der han lever helt på grensen og nesten ikke overlever. Han er en gutt i en voksen manns kropp, på jakt etter et minimum av trygghet, og med et ønske om å forstå de mellommenneskelige relasjonene han uforvarende tar del i når Kea og Max trer inn i tilværelsen hans. De er fetter og kusine på båtferie i Stockholms skjærgård, og når de legger til ved en forfallen brygge på øya, får det uforutsette konsekvenser. For Florian viskes grensene mellom filmfantasi og virkelighet ut, og han løser de etter hvert enorme problemene sine gjennom en overgang fra fornektelse og stillstand til handlingen fundert i en absurd action-logikk.
Tenåringene Kea og Max står i skarp kontrast til Florian. De er vanlige ungdommer, og deres problemer er små i forhold til hans, selv om de selv oppfatter dem som enorme. Kea har identiteten knyttet til andres objektivering av henne, og i motsetning til Florian vil hun motvirke forfallet, dyrke fasaden og det utvendige og hindre naturen i å gå sin gang. Max forsøker å unnslippe en ødeleggende nettydmykelse han er blitt offer for, og han er sørgelig klar over at kusinens sosiale kapital er en helt annen enn hans. Som Florian døyver han livet med rus, men han er fremdeles så ung at det er lett for omverdenen å overse omfanget av bruken hans.
Felles for dem alle er at opplevelsene alltid finnes et annet sted, i en udefinert fremtid. Kea vil ikke flykte, som Florian, men hun lever i forventningen om en fremtidig misunnelse fra andre som skal følge i kjølvannet av fortellingene hennes om det fantastiske hun har opplevd. Hun vil bli sett og elsket, men vet ikke hvordan hun skal gjenkjenne det hun ønsker seg, og lever derfor i konstant skuffelse. Max drømmer om et annet liv, men hans fantasi er knyttet til en annen kropp, der proporsjonene hans er riktige, der han ikke latterliggjøres, og om det umulige i at Kea skal se ham og ville ha ham.
Kellermans roman fremstår som en svensk parallell til Arild Reins Stavangertrilogi. Slik Rein viser baksiden av den norske velstanden og oljerikdommen, gir Kellerman oss vrengebildet av Saltkråkan og svenske skjærgårdsidyllen og tydeliggjør at ikke alt ender opp som noe meningsfylt. Noe forblir uforløst potensial, og alle blir ikke til noe.