Glen Taylor blir anklaget for å kidnappe og drepe den to år gamle, lyshårede Bella. Den britiske pressen går av skaftet, hele nasjonen snakker om baby Bella. Glen blir mistenkt, men aldri dømt. Hans kone Jean velger å stå ved Glens side, selv om ekteskapet deres blir verre og verre.
Jeg tipper dette blir en bestselger. Det er i så fall fortjent.
Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister som vil høre historien hennes. Journalistene banker på døren hver eneste dag, alle vil høre Jeans historie. Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste Jean egentlig? Journalisten Kate klarer å få til et eksklusivt intervju med Jean. Hva kan hun fortelle?
"Enken" borer seg ned i en enkelt forbrytelse. Det er sjelden at en får en slik grundig gjennomgang, som regel spretter likene veggimellom. Det er rett og slett forfriskende at Barton har valgt å konsentrere seg om en enkel forbrytelse.
Baby Bella vekker minner om Madeleine McCann, som forsvant på ferie i Portugal i 2007. Det virket en stund som hele verden lette etter den blonde lille jenta. Det bygger seg opp en slags media–panikk i slike saker. Vi kan liksom ikke skrive nok om saken.
"Enken" er fortalt på en litt spesiell måte: Vi ser begivenhetene fra enkens, etterforskerens og journalistens synspunkt – et stykke uti også moren til Bella. Dermed får vi en grundig diskusjon av mange sider ved forbrytelsen. Men bare enken får fortelle i jeg–form og i nå–tid. Det er Jean vi kommer nærmest inn på livet, og hun blir den drivende kraften i fortellingen. Handlingen hopper fram og tilbake mellom 2006 og 2010. Det går sømløst for seg, lik heiser som beveger seg mykt mellom etasjene.
Britiske Fiona Barton prøver nok å holde fødselsdatoen sin hemmelig, men hun er en veteran. Barton jobbet som journalist i en årrekke – journalist i Daily Mail i London og nyhetsredaktør i Daily Telegraph. For sitt arbeid i Mail on Sunday ble hun kåret til årets reporter. Fiona Barton har dekket mange rettssaker. Der så hun ofte konen sitte ved tiltaltes side. Barton begynte å lure på hvordan slike koner har det, hvordan det føles å høre at mannen har begått grusomme forbrytelser? De spørsmålene ble begynnelsen til "Enken".
Boken er veldig god og veldig realistisk. Barton kjenner dette stoffet ut og inn, og i tillegg er hun god til å dikte seg inn i en annens tankesett. Barton beskriver situasjonene veldig bra. Vi ser alt klart for oss. "Enken" blir nesten like mye en diskusjon om det psykologiske spillet i et ekteskap, som en krim.
Journalisten Kate gjør en flott jobb på alle vis. Hun klarer å overtale enken til å gi et eksklusivt intervju. Kate er god til å få enken til å åpne seg – og alt det harde arbeidet munner ut i en velskrevet og nyansert artikkel. Men allikevel blir overskriften litt feil, fordi sjefene i avisen også må få bestemme litt. Nesten uansett hva overskriften hadde vært, ville noen blitt såret. I tillegg kommer det samlede trykket fra et fulltallig pressekorps som maser og maser. Men det finnes vel egentlig ikke noen god løsning på dette. Slik journalistikk er nesten aldri uten offer. Men ofrene kan ikke få styre alt heller. Pressen skal skrive om forbrytelser, og publikum har rett til å få informasjon.
Barton skriver nøkternt og journalistisk. Hun gjør ikke de store språklige sprellende. Men det er morsomt å lese om politimannen som må gå til en terapeut som er "overvektig og underkvalifisert".
"Enken" er en snedig fortalt psykologisk thriller som har fått glimrende anmeldelser over alt. Jeg tipper dette blir en bestselger. Det er i så fall fortjent.
Gunnar Grans siste krimvurderinger: