Også kvalitetskulturen har glede av privat sponsing: Hjulpet av Solbakken AS’ støtte til utgivelse av oversatt litteratur blir for eksempel stavangerforlaget Pelikanens rekke av førsteklasses utgivelser av utenlandsk litteratur stadig lengre, nå med Donald Antrims (1958, debut 1993) praktfulle novellesamling «Luftens smaragdgrønne skjær».
Antrim er en kresen forfatter med langt mellom utgivelsene; stor i USA, lite kjent hos oss. Før denne novellesamlingen har han siden debuten bare gitt ut tre romaner samt en biografi over sin mor, mens novellene i denne boken har kommet til over et langt tidsrom, alle sammen først publisert i tidsskriftet New Yorker mellom 1998 og 2014. Her presenteres de i autentisk utgivelsesrekkefølge, med tittelnovellen – med sin lyriske kamuflasjetittel – sist. De er alle sammen medrivende og teknisk briljante, og beskriver til sammen en utviklingslinje fra halsbrekkende komisk surrealisme til drømmeaktig naturalisme, hele tiden tematisk konsentrert om karakterer på grensen av galskap – når de da ikke tipper langt over – i sin halsende jakt på tilhørighet og det de fornemmer som kjærlighet. De fleste er menn, men uavhengig av kjønn har de alle sine nevroser, sin utilpassethet, sine hektiske forhold og sin galskap å bale med.
Så nær som den siste utspiller de seg i forfatterens eget, hektisk hjemlige New York. I de skuespillende, utagerende, artistiske og forlagsnære kretser med kort vei til psykiatere og innleggelse personene befinner seg, er ikke Manhattan og NY just stedet for kjernefamiliær, lun hjemmekos.
Antrim smokker til allerede på første side: Åpningsnovellen, «En skuespiller gjør seg klar», tar fatt med en periode på over 200 ord før punktum settes – ikke akkurat en konstruksjon å vise debutanter med oppfording om etterfølgelse. Hos Antrim er det dagklart. Men den middelaldrende jeg-fortelleren Reginald Barry, professor i talekunst og drama, er selv ikke særlig klar der han etter prinsippene for «method acting» driver og instruerer studentene sine foran oppførelsen av et Shakespeareskuespill han upassende nok har tildelt seg selv en hovedrolle i. Resultatet blir mer en dopa slapstick-performance av instruktørens eget liv enn av Shakespeares dramakunst.
Dop og droger, drikk og mange slags overkonsum preger personenes ubalanserte liv fra novelle til novelle: I «Tjern, med mudder» er den drikkfeldige hovedpersonen en troløs poet uten kjerne og tema der han drodler ord, ute av stand til å ta seg av samboerens retarderte sønn så lenge som én ettermiddag, men går på fylla med guttens fallerte kammermusikerfar.
I «Trøst» førsøker et par som ikke har stort annet enn hver sin trøstesløse oppvekst og alkohol å trøste hverandre med i en stemning av følelsesmessig vakuum mens de tilbringer sine husløse helger i bortreiste venners boliger.
I den briljante «Flere Manhattan» har (selv)bedraget blitt det normale, «nærmest sedvane», der parene Jim og Kate, Elliott og Susan driver og kryssparer seg i en virvel av bipolar manisk-depressiv kjøpegalskap, litium, dødsdrift og tvangsinnleggelser, alkohol, antidepressiver og psykiatri, sorg og hjelpeløshet. Det hele skjer under elegante synsvinkelskifter; det er så leseren selv til slutt blir dratt inn som en del av historien og part i personenes liv.
«Luftens smaragdgrønne skjær» holder samme konsistente kvalitet hele veien, så denne oppramsingen kunne fortsette fram til samlingens siste punktum. Antrims dystre, vindskeive og forkvaklede karakterer skal ikke løfte leserens sjel, men skrivekunsten hans gjør det til en fryd å være med på den litterære iscenesettelsen av dem.
Les Askelunds siste begeistringer: