Danske Stine Pilgaard (f. 1984) vakte oppsikt med sin overbevisende debutroman ”Min mor sier” (2012). Når nå den såkalt vanskelige andreboken foreligger, er det bare å fastslå at hun igjen får det til å virke lekende lett. ”Jeg blir rørt og kjenner verdens kjærlighet dryppe ned i snapsglasset mitt” (s. 15), kunne man kanskje si med forfatterens egne ord, som også gir en pekepinn på bokens stil og stemning.
Sigmund Jensen var begeistret også i fjor:
Ikke før har man tatt flagget ned før det skal heises igjen.
”Leilighetssanger” foregår i borettslaget Trøjborg i Århus. En slik avgrensning av tidens og stedets enhet er ikke et ukjent grep, jf. bl.a. Hoels ”En dag i oktober” og Perecs ”Livet bruksanvisning”, men i likhet med disse er heller ikke ”Leilighetssanger” noen typisk kollektivroman, selv om borettslaget ytre sett likner et student— eller kunstnerkollektiv. Det røykes og drikkes en hel del, men så befinner vi oss jo i Danmark. ”Et liv uten fester er som en landevei uten kroer,” sier hovedpersonens mor, som feirer bursdagen sin tyve ganger om året bare for å få frokost på sengen.
Hun sier også: ”Ikke før har man tatt flagget ned før det skal heises igjen”.
Hovedpersonen er en ung, ikke navngitt kvinne som nylig har flyttet til Trøjborg med kjæresten. Hun lever av å skrive horoskoper for et ukeblad, men etter å ha blamert seg på en firmafest er hennes yrkesfremtid uviss. Gjennom møter og dugnader i borettslaget, og særlig gjennom leilighetssangene som hun skriver for mange av beboerne, blir vi kjent med en rekke personer som stort sett kan plasseres på siden av det nokså snevre skandinaviske normalitetsbegrepet.
Foruten hverdagskomikken og de presise iakttakelsene som kjennetegnet debuten, inneholder romanen også en kritikk av tvangsmessige konvensjoner og et forsvar for enkeltindividet: ”Unnskyld for at jeg ikke er en blind, multihandikappet, homoseksuell afrikansk dverg” (s. 53).
”Leilighetssanger” består av en rekke i for seg selvstendige tekster som er organisert etter zodiakens tolv tegn og innimellom brytes opp av ”sanger” om ulike emner og begreper. Disse sangene åpner nye språklige og tematiske rom i romanen, og innbyr med sin prosalyriske, rytmiske og billedsterke utforming til melankolsk ettertanke, nærmest som en motsats til den ellers dominerende hverdagskomikken.
Omlag halvparten av sangene henvender seg til et ”du”, som er hovedpersonens kjæreste. Dette ”du” er stort sett konsekvent kjønnsnøytralt omtalt, men det fremgår i alle fall et par steder at det må dreie seg om en kvinne (s. 42 og 124). I sum må disse sangene leses som små kjærlighetserklæringer, sære og vakre på en gang.
Som i sin forrige bok balanserer Pilgaard underholdning og forfriskende humor med alvor og sårbarhet, ensomhet med fellesskap, og sjarmerende fandenivoldskhet med vemod og kjærlighetslengsel. ”Livets store spørsmål melder seg, og hvis du ikke vet det, så finn ut hvor tallerkenene står” (s. 171). Det er i grunnen bare å gi seg hen: ”Del punsjestengene, men unngå å kvele hverandres dukker”.
Les Sigmund Jensens siste anmeldelser: