Namra Saleems debutroman "I morgen vi ler" er en fortelling om utfordringer ved å være andregenerasjons nordmann. Med pakistansk familie, flerkulturelle venner og norsk skolegang i bagasjen står romanens hovedperson Samina mellom flere kulturer. Hun har sine planer for fremtiden, men foreldrene har en annen agenda, og gjennom en blanding av dagboknotater og fortelling følger vi hennes løsrivelsesprosjekt.
Denne typen utfordringer er det mange som strever med i Norge i dag. Det er viktig at også litteraturen beskjeftiger seg med dette, men "I morgen vi ler" blir likevel ikke et litterært godt bidrag på dette emnet. I stedet er dette en forutsigbar roman med dårlig språk og klisjefulle vendinger. Historien til Samina blir fortalt på to måter, med dagboknotater og gjennom en fortellerstemme, og ingen av delene er spesielt godt gjennomført. Her overlates ingenting til leseren, alt blir overforklart. Dagboknotatene mangler fullstendig den fortroligheten sjangeren inviterer til, ved å forklare alt for leseren, som for eksempel "i pakistansk kultur skal jentene være jomfru helt til de bli gift. Faktisk kan hun risikere ikke å bli gift hvis noen finner ut at hun har lekt "sykepleier og pasient"."
Romanen er bedre der historien blir fortalt gjennom i tredjeperson, da vi kommer tettere på hovedpersonen her. Likevel blir fortellerstemmen overfladisk og for enkelt gjennomført, og spørsmålene den reiser, blir banale, som for eksempel "Hvorfor var det slik at det alltid var kvinnene som måtte dekke seg til eller gjemme seg, burde ikke mennene ha like stor respekt for kvinner, som kvinner måtte vise for menn?" Dette er viktige spørsmål, men også banale i måten de blir tatt opp på. En uteligger som tidligere har vært litteraturprofessor fungerer som Saminas filosofiske samtalepartner i romanen, og det vanker klisjeer når de to prater sammen. «I morgen vi ler» mangler den en ekte stemme, og blir i stedet en klisjefull roman med en forteller som undervurderer sine lesere.
LES OGSÅ: