Birger Emanuelsen (f. 1982) har på få år utgitt fire bøker som plasserer ham blant de mest interessante yngre norske forfatterne. I årets tredelte roman, ”Anna og kjærligheten”, dreier det seg om jordmorkunsten.
Gjennom førti korte kapitler følger vi jordmoren Anna Bergseng, som har passert de 60, er veteranen på fødeavdelingen og den alle de yngre jordmødrene ser opp til og spør om råd. Navnet Anna betyr gunst eller nåde. Men en kveldsvakt stiller hun på jobb med førti i feber og er nær ved å begå en fatal feil. Ettersom avdelingen står i fare for å bli nedlagt, gir denne feilen argumenter til kreftene som taler for nedleggelse.Forfatteren tok debatten med Mette-Marit:
Utenfor fødestuen støter hun etter hendelsen på et menneske hun mener å dra kjensel på, og dette møtet utløser et skred av minner i henne. Romanen veksler slik mellom nåtidsrammen med hytteturer med kollegene, trusselen om nedleggelse, den mulige klagesaken og vennskapet til kollegaen Ida i sentrum, og tilbakeblikkene på samlivet med den avdøde ektemannen Malvin, som var femten år eldre enn henne og som ”en søster i livet” (s. 118), sønnen Ragnar og det som etter alt å dømme har vært et intimt forhold til venninnen Bergljot.
Les hva Aftenbladet mente om hans forrige bok:
Moren til Sokrates var jordmor og filosofen betraktet sin egen virksomhet som en slags jordmorpraksis, der det dreide seg om å forløse samtalepartnerens tanker og ideer. Anna portretteres som en mild og litt ensom kvinne som bærer sin sorg stillferdig og med verdighet, og gjennom tilbakeblikkene blir det snart klart at det også er noe i henne selv som lengter etter forløsning.
Fremstillingen er detaljrik, dvelende, langsom, som litterært sakte-tv, der de vesentlige opplysninger liksom gradvis lirkes på plass. Det kan kanskje bli noe småsvulstig innimellom, med Coelho-aktige formuleringer som bryter med den ellers stringente og gjennomført lavmælte stiltonen. Men i sum er dette et vart og vakkert kvinneportrett, og en inntakende beretning om det som kunne ha vært og håpet som tross alt alltid synes å være der.