Journalist og forfatter Bjørn Olav Nordahl har sans for timing. Da han begynte å skrive "Dødvinkel", var flyktningkrisen i ferd med å bygge seg opp, og han må tidlig ha sett at den rommer alt fra personlig drama til internasjonal storpolitikk. Derfor diktet han en historie om menneskene i mylderet, enkeltpersonene bak statistikkene, og pengene i flyktningtransporten.
For dette er også business, det er svære penger i omløp, og bakmennene – enten de nå er kynikere eller idealister – står midt i en flom av desperasjon og dollar.
Der kommer den andre aktualiteten, de skjulte formuene. Nordahl kan ikke ha ant at Panama Papers-avsløringene i vår skulle sende finansverdenen ut i kaos av avsløringer. Men dyktige folk har ofte flaks, og "Dødvinkel" lever med et bakteppe av siste års to største, internasjonale nyhetstema. Wow!
Nordahl har altså diktet en historie med mange personer, utallige forgreiner, stor geografi. Boken åpner med en fantastisk skildring av et ungt par som flykter fra Iran etter å ha konvertert til kristendommen. Derfra og ut møter vi konvertittene etter at de har knyttet seg til en pinsemenighet i Drammen, gjengkriminelle pakistanere i bydelen Fjell, det anonyme finansparet i Europa, flyktningbyråkrater i Norge, og menneskesmuglere i Øst-Afrika. Og selvsagt, vi møter heltene i denne historien, tre reportere fra avisen Dagens Økonomi som begynner å nøste i trådene.
Summen er et komplisert, men fascinerende bilde av storpolitikk og enkeltskjebner. Nordahl ser enkeltpersonene i historien, han løfter dem opp og fram, han viser dilemmaene og framstår nesten som en idealistisk reporter midt i forfatterskapet; se her, folkens, les, for dette er viktig!
Nordahl er i stand til å bygge en internasjonal, storpolitisk finansroman på troverdig vis — han klarer også å tegne de ulike miljøene og menneskene på en måte som gir dem særpreg og troverdighet. Særlig sterk er de stillferdige skildringene av paret fra Iran og deres ukompliserte mellomklasseliv bak høye gjerder og utenfor mullaenes kontroll, et liv som plutselig ble utfordret av en religiøs overbevisning som ble viktigere enn alt annet. Det er tematisk uvanlig, og gjort med innsikt og kløkt.
Der er siste plusspoeng: Nordahl vet hva han skriver om. Der andre tyr til lettvinte klisjeer, satser Nordahl på innsikt. Derfor skriver han om kristne miljøer uten at de framstår som vitsetegninger fra fordomsfulle foreninger, derfor beskriver han finansmiljøene slik at jeg tror på dem, derfor skildrer han byråkrater og journalister på en måte som gir dem liv, ikke bare roller.
Dette betyr enkelt og greit at Bjørn Olav Nordahl har skrevet en politisk thriller som er verdt å lese, også for dem som er mer interessert i politikk enn i spenningslitteratur. Men han sliter i motbakke når han skal gi nye lesere innføring i forhold fra forrige bok, "Nullpunkt", uten å irritere dem som husker alt fra før.
Nært beslektet: Hva gjør han når leserne trenger informasjon – men ikke vet hvordan han skal gi oss den? En klassisk løsning er å la to personer snakke sammen om temaet, den ene kunnskapsrik og den andre uerfaren. Da kan den erfarne forklare både for nykommeren og for leseren. Når Nordahl bruker samme trikset, men mellom to ringrever, blir det nesten komisk. "– Vi fortsetter med det vi kan, elskede. Det er alltid behov for folk som kan flytte penger. Vi trenger bare ikke gjøre det på den vanlige måten. Det har vi jo skjønt, ikke sant?"
Jo da, de har skjønt det så ettertrykkelig at de aldri ville hatt behov for å si det til hverandre.
Småting?
Ja, jeg sa jo det.