Et felles utgangspunkt i novellene til debutanten Olav Starheimsæter (f. 1980) er den anonymiserte nettpraten som finner sted på sexforumet Lystslott, der et flertall av brukerne søker tilfredsstillelse av driftene, mens andre oppholder seg der av nysgjerrighet eller for underholdningens skyld. Det som avtales på nettstedet får naturlig nok også konsekvenser i det virkelige liv.
Novellesyklusen har slik to realitetsnivåer, et i den digitale og et i den fysiske verden, som glir over i hverandre. Vi møter en hotellansatt som er besatt av en av gjestene, men ender med å ligge med kjæresten til kameraten i stedet. To tolvåringer narrer en av Lystslott-brukerne til å begå en overfallsvoldtekt mot deres strenge skolefrøken, i den tro at det er en fantasi hun lever ut. To middelaldrende par svinger seg i valsen med hverandre, med de komplikasjoner som oppstår når en av dem ikke klarer å forholde seg emosjonelt nøytral til samkvemmet. En ung kvinne som alltid havner i skyggen av sine mer populære venninner, stiller seg til disposisjon for ni menn samtidig. En familiefar setter alt over styr med sin snodige tilbøyelighet. Og så har vi den snille vaffelmormoren som har sovemedisin i saften til barnebarnet, slik at hun kan forlyste seg med en av Lystslott-brukerne. Barnebarnet er forøvrig en av de to nevnte tolvåringene.
Kompositorisk er dette en nøye gjennomtenkt og overbevisende utmeislet novellesamling. Språklig og stilistisk utviser forfatteren stor evne til variasjon i fremstillingen, alt etter hvem av personene vi følger, sågar med innlagte troverdige skrivefeil i de gjengitte nettkommentarene.
Likevel fremstår dette mest som variasjoner over et tema, der det som måtte finnes i tekstenes dypere lag forsvinner i det pornografiske, som egentlig blir litt trettende i lengden. Best likte jeg derfor de tre siste novellene, der de mellommenneskelige relasjoner og den ikke alltid knirkefrie dynamikk mellom det digitale livet og den fysiske virkeligheten trer mer i forgrunnen.