Heidi Furre er fotograf ved siden av å være forfatter, og det synes i tekstene hennes. Måten Furre bruker konkrete bilder på gjør at leseren kommer inn i universet hennes, vi føler stemningen og kjenner karakterenes følelser på kroppen. Likevel blir Heidi Furres nye roman «Ungdomsskulen» ikke den helt store leseropplevelsen, da det blir mye nostalgi og lite framdrift.
Furres debutroman "Parissyndromet" (2013) ble godt mottatt, og vi er nok mange som har ventet på oppfølgeren. I "Ungdomsskulen" følger vi ei jente med navn Maja gjennom hennes tre år på ungdomsskolen. Sammen med de to venninnene Maria og Pelle utforsker Maja den nye tenåringstilværelsen, med alt dette medfører av løsrivelse, venninnetrøbbel, flørting med gutter og smaking på alkohol. Maja er en helstøpt karakter som blir levende gjennom Furres språk. Skildringene av disse sårbare årene i Majas liv blir hyggelig mimring for leseren nå som denne usikre tiden er et trygt tilbakelagt.
Likevel blir romanen ikke så mye mer enn en minnebok. Majas ungdomsår er som de fleste ungjenters, og mange lesere vil kunne kjenne seg igjen i tankene og opplevelsene hun har. Men det er ikke en klar historie her, men hendelse på hendelse, glimtvis fortalt. Venninnen Marias stadig større utskeielser får vi se, men ikke forklart eller utdypet. Det er vanskelig å forstå hvorfor Maja svikter sin venninne ved å stjele kjæresten, og hvorfor hun i det hele tatt vil ha ham. Slike uprovoserte handlinger er det flere av, og det gjør selve plottet mindre interessant. Men de nostalgiske bildene av svunnen tid er i seg selv god lesning.
Selv om Furre kun har gitt ut én roman tidligere, har man kunnet lese tekster fra henne lenge på bloggene kvalogactionfilm.blogspot.no og senere på heidifurre.com. Hun er en spennende stemme, hennes bloggtekst "ein enkel liten tekst om feminisme, kvifor eg er feminist og korleis eg blei det" er et av mange eksempel på hvor godt Furre kan skrive. Men "Ungdomsskulen" ble litt nostalgisk og tam.