Så har Karl Ove Knausgård levert det tredje bindet i årstidsserien sin. «Om våren» er formelt og reelt skrevet av et «jeg», Knausgård selv, og som de to foregående stilet til hans yngste barn. Da førstebindet, «Om høsten», kom i fjor, var hun ennå ikke født. Hun kom til verden i løpet av bok nummer to, «Om vinteren». Nå er hun en toåring, og fortsatt det tekniske og oppmerksomhetsmessige sentrum for farens fortelling.
«Om våren» skiller seg likevel sterkt fra de to foregående bindene: Det første var et «brev» på 60 korte tekster som for å minne den ennå ufødte om livets storhet og gave – samt forfatteren selv. Det neste fulgte også kalenderen, med tjue undertitler for hver av vinterens tre måneder, også de med korte stykker om hva som helst forfatteren var opptatt av, løst og fast, smått og stort, livet selv og rommet med, samt barnets egen familie. Men noen encyklopedi, som baksideteksten kalte boken, er den ikke; heller ikke en roman, som vaskeseddelen kalte den.
Men dét er forsommerens bind, «Om våren». Det er også noe av det fornemste Knausgård har skrevet. Både formelt og følelsesmessig er det som noe har løsnet for ham her han nå skriver en fortløpende fortelling – en roman, som den ganske riktig kalles, framfor å stykke sine ærender snuttevis ut mens han virrer i mange retninger. I denne boken tør Knausgård mer enn noen gang; og det viser igjen i en språklig og stilistisk ledighet som ikke alltid særkjennet knutemennesket Knausgård.
«Om våren» er en kronologisk fortalt historie i tre avdelinger pluss epilog med tydelig retning og i sjangermessig harmoni om tiden like før unnfangelsen av bokens vesle «du», hennes mor i graviditetstiden, søsknenes og familiens hverdager og kalamiteter, overanstrengelse og sykdom, klinisk depresjon og angst for selvmord, det daglige slit for at det hele skal forløpe.
Det er vondt å leve iblant. Det er verdt det, er budskapet Knausgård har til sin datter. Og oss alle. Her er sider med bunnløs depresjon, her er spennende hverdager og fryd, her er en nydelig skildring av en søskenflokks vår— og ildfest, sykebesøk, en omsorg for barn som står i fare for å tippe over i forsømmelse, i et uopphørlig slit for å få dagene til å gå rundt med fortelleren selv i ett stykke. I sum er det en mektig fortelling om kjærlighet.
Siden det første bindet i «Min kamp»-serien har Knausgård møtt fordømmelse, sinne og forakt for å ha brukt sine nærmeste som romanfigurer. Han skriver sitt liv, som det en gang het. Men hvis vi nå tenker oss at på samme måte som skrift ikke er tale, kan vi kanskje tenke oss at (skjønn)litteratur ikke er det samme som faktiske personer og hendelser – men at alt sammen er komponenter av liv(et), blir det straks mer interessant og vanskelig å vurdere Knausgårds bøker: for de trenger ikke møtes med enten forarget avvisning eller knegående hyllest.
Og da går det kanskje an å se hvilken uvanlig modig forfatter Knausgård er ved igjen og igjen å vise hvor uvitende, usikker og hjelpeløs han er – der han står igjen i den undringen vi ellers tillegger det uskyldige, dvs. uvitende barnet, det ennå ukyniske mennesket, som står spørrende, nysgjerrig drøftende og takknemlig foran den tilværelsen det ikke overskuer – heller ikke seg selv. Men tar jobben.
For øvrig får vi anta at Karl Oves kone, Linda Boström Knausgård – som i løpet av fortalt tid utga to egne bøker, har gitt sitt informerte samtykke til ektefellens romanomskapte fortellinger fra det knausgårdske liv. Selv har han blitt klarere i stilen: «Om våren» er så godt som fri for tidligere så knausgårdsdefinerende, men akk så arkaiserende syntakserier.