Allerede på de første sidene forstår du at Birger Amundsens bok om Robert Hermansens fall ikke kommer til å bli preget av fine understatements og rasjonering på adjektivene: Roberts ankomst endret alt. Det var som en vekkelse, som om Vårherre selv hadde forbarmet seg over de arme skapningene lengst nord i verden.
Det er en strålende åpning. Den setter tonen for en bok som til tider virker som om den er diktert en livlig kveld på den bruneste kafeen på Svalbard, et slikt sted hvor selv kvinnfolkene er mannfolk, og lover er noe de har der sør. Historien om hvordan den hermanske vekkelse endte med dødsulykker, gigantiske feilinvesteringer og predikanten selv i fengsel, viser en del av Norge som også kulturelt ligger langt fra resten av nasjonen.
Gruvedriften på Svalbard blir holdt i gang av andre politiske årsaker enn vårt behov for å oppfylle Paris-avtalen. Regjeringer av ulik farge holder liv i solnedgangsindustrien i gruvegangene av hensyn til maktbalansen i nordområdene, og lukker øynene for hva den gjør med vårt allerede frynsete omdømme på miljøfeltet.
Birger Amundsen kjenner Svalbard-samfunnet. Han har vært redaktør i Svalbardposten, skrevet bok om gruvearbeiderne, og behersker det språket der tak er heng, gulv er ligg og arbeiderne er bus. Det er dette språket han selv bruker når han skriver: "Robert var veldig flink til å motivere. Jeg kan ikke forestille meg at det var like forbanna enkelt å være i administrasjonen."
Nei, det kan ikke ha vært forbanna enkelt. Boken tegner et portrett av en sterkt karismatisk og usunn lederstil. Robert Hermansen beskrives som voldsomt inspirerende på sitt beste, som despotisk og destruktiv på sitt verste, og avstanden mellom de to var svært kort.
Det hele endte med at Hermansen ble dømt til to års fengsel for korrupsjon. Han tok imot millioner av kroner som lån fra firma som fikk langvarige og svært lukrative kontrakter med Store Norske, og visket helt ut grensene mellom firmaets og egne interesser. Karismatikeren viste seg å være kriminell.
Birger Amundsen skildrer Hermansens fall som en slags allegori på Svalbardsamfunnets egen ferd mot bunnen. Det er ingen framtid i kulldriften, de stadige investeringene for å holde liv i den er en form for korrupsjon mot miljøet.
Formen er frisk, på grensen til en parodi av den nordnorske selvfremstillingen, strukturen er rotete, med litt for mange hopp i kronologien og flere unødige gjentakelser. Likevel er det et driv over boken som gjør den til en mellomting mellom Jack London og høydepunktene fra NRKs Rorbua.
Ikke minst frisker den tragikomiske føljetongen om plasseringen av Per Ungs byste av den falne opp. Medlemmene av det Amundsen omtaler som Hermansens sekt, vil ha den et sted alle ser den, mens de som måtte rydde opp vil ha bronsehodet innerst i et kott. Amundsen selv ser ut til å tilhøre begge leirer.