Nederlandske Peter Buwalda (1971) hadde braksuksess med førsteromanen «Bonita Avenue» i 2010. I forfatterens hjemland lå den på bestselgerlistene i to år og ble nominert til et dusin priser, opplyser det norske forlaget. Og etter åpningssidene av denne mammuten på nærmere 600 tettrykte sider, er det så man nikker bekreftende til forhåndsskrytet og synes det tegner svært så bra.
For Buwalda, tidligere journalist og redaktør, grunnlegger av et litterært musikktidsskrift, «kan skrive», effektivt, økonomisk og presist. Det begynner slik: «Da Aaron en søndagsettermiddag i 1996 ble lokket med av Joni Sigerius til hennes foreldres ombygde gårdshus for å presenteres offisielt, ga faren ham et håndtrykk så fast at det gjorde vondt. «Det var du som tok det bildet,» sa mannen. Eller spurte han?»
På noen linjer introduseres tre hovedpersoner, forholdet mellom dem antydes, det stilles et spørsmål – som riktignok ikke har form av spørsmål, og som siden skal utvikles, utbroderes og kompliseres over hundrevis av sider. Det blir ikke vakkert, enda så over all måte vellykket det på overflaten i første omgang ter seg for disse suksessforfulgte, tiljublete, velutrustete og bemidlete karakterene.
De forskjellige handlingsløpene graviterer alle mot den mektige Siem Sigerius, en usannsynlig fysisk og intellektuell titan. På toppen av hans sterke og veltrenete kropp rager et hode prydet av et par blomkålører det tar mange års trening og kampsporterfaring å tilegne seg: Sigerius er forhenværende judomester. I det romanen åpner, er han nå – tvertimot – en feiret universitetsrektor der han selv som verdensberømt matematisk naturbegavelse er lærestedets største attraksjon, et geni av nobelprisformat. Han er også pr-kåt ekshibisjonist, som bl.a. har gitt unge Aaron fra åpningssetningen motivet til et usedvanig frilynt skrytebilde av den store mann. Som ellers lever i en velregulert familie, der konen bygger et bomullsmykt reir rundt ham.Ett av barna hennes er åpningens Joni, billedskjønn og amoralsk. Verken hun eller søsteren er Siems biologiske barn. Han tok dem til seg som sine egne da han brøt inn i morens ekteskap, samtidig som han stakk av fra moren til sin egen vanartede sønn med morderpotensial. Slik legger Buwalda opp til svære familiære katastrofer, brutalitet og vold, pornografi og sjalusi, hensynsløs grådighet og samvittighetsløs kynisme, korrupsjon, løgn og forstillelser, alt sammen kokt i hop i en uskjønn røre der rasjonelt beregnende mennesker med all sin intellektuelle utrustning og teoretiseringskraft er driftsstyrte. Mens de er «trassig opptatt med å vite ingenting», med et uuttalt 11. bud («Du skal ikke oppdages») som grunnlov.
Romanen tar sine personer fra Nederlandene til USA fra kyst til kyst, til Korsika og fransk fastland, samt det fjerne østen, fra universitet til pornoproduksjonslokale, fra mentalsykehus til hjemmekos, fra luksusyacht ved Middelhavet til bomberaserte gater i Nederland, fra pompøse universitetsmottakelser til improvisert partering av selvslaktet lik, psykose og selvmord. Bak oseaner av løgn.
Etter hvert som de overlessede kapitlene tilbakelegges, blir det vel mye elendighet og ondskap: den kunstneriske presisjon og økonomi forfatteren la opp til, drukner i gørr. Ikke at det ikke er menneskelig, det blir bare så over alle mål. Det er mulig at her er referanser til nederlandsk samtid som går en forbi her; hvis ikke må store deler av det nederlandske publikum vare flagellanter som holdt det gående i to år.
Selv om vi også her på berget tror at «sannsynligheten for usannsynligheter» er stor. Og Norsk Tipping vet.