I motsetning til USA, mangler Europas halvveis forente stater en god skapelsesfortelling. Robert Schumans forsøk på å få Frankrike og Vest-Tyskland til å bli enige om en kull— og stålunion har ikke samme makt over fantasien som George Washington i båten mellom isflakene på The Delaware. De nattlige forhandlingene om den flamske oversettelsen av romatraktatens finere punkter bygger ikke identitet på samme måte som Paul Reveres ritt til Lexington for å varsle at britene var på vei.
Den spanske journalisten Victoria Martin de la Torre har gjort et tappert forsøk på å skape en slik opprinnelsesfortelling om det den greske statsviteren Loukas Tsoukalis har kalt et produkt av elitekonspirasjon, med gode intensjoner og temmelig bemerkelsesverdige resultater. Hun skal ha for forsøket, men dessverre ikke for utførelsen. Det beste ved boken er Frank Rossaviks korte forord, hvor Tsoukalis-sitatet er hentet fra.
For ideen er god. De la Torre beskriver prosessen fra nazismens kollaps og fram til seremonien i Roma, der seks land etter 12 års tautrekking undertegnet det som skulle bli fundamentet for et Europa uten krig. Siden prosessen stort sett besto av møter og dokumenter, krydrer hun fortellingen med korte biografier over de fem mest sentrale aktørene; Schuman, Paul-Henri Spaak, Konrad Adenauer, Alcide de Gasperi og Jean Monnet, the founding fathers. De levde svært dramatiske liv, fikk sine ideer formet av to kriger og følte dødsgufset fra både nazismen og kommunismen. Selvsagt burde europeiske skolebarn kunne deres historie like godt som amerikanske kan Benjamin Franklins.
Men fordi hun må komprimere biografiene for å få plass til den kronologiske fortellingen om det europeiske fellesskapets famlende første skritt, havner de la Torre farlig nær Wikipedia i språk og innlevelse, med et unntak for skildringen av Adenauers mange tragedier. Det hjelper heller ikke at oversettelsen er middelmådig, for å si det forsiktig. Formuleringer som datteren til en familie industriledere letter ikke lesingen.
Boken kommer samtidig som EU er inne i sin dypeste krise noen sinne. Britene, som hele tiden var skeptiske til det de seks landene på andre siden av kanalen foretok seg, kan bli de første som bryter ut. Hellas er havnet i en ulykke som ingen ser noen slutt på. Schengen-systemet sto ikke imot trykket fra flyktningene i fjor, og i øst vender land etter land seg bort fra de liberale og demokratiske idealene som grunnleggerne ville gjøre til den bærende idé for det nye Europa.
De la Torre nevner konstruksjonsfeilen som har ført til mange av problemene, at den økonomiske unionen ble prioritert foran den politiske, men boken mangler helt en kritisk analyse av konsekvensene av de beslutninger som ble tatt i den tidlige fasen. Hun ser også bort fra de økonomiske interessenes betydning for diskusjonene. Fred og frihet var viktig, men pundet, marken og francens fravær i teksten er påfallende. Da globaliseringen rev bort den økonomiske tryggheten, var ikke begrepet Europa solid nok som ideologisk overbygning.
Skapelseshistorier er viktige. Men skal dagens europeiske politikere og deres velgere finne tilbake til idealene fra den første tiden, trengs det nok bedre bøker enn denne.