Den chilenske diplomatdatteren Isabel Allende, født 1942 i Lima, har helt siden utgivelsen av slektskrøniken «Åndenes hus» (på spansk i 1982) vært en global bestselger. I dag er hun oversatt til mer enn 35 språk og kan vise til over 65 millioner solgte bøker.
Det er liksom ikke måte på hvor mye Isabel Allende har på hjertet
Da hun i 2014 fikk «The Presidential Medal of Freedom», en hederspris også Toni Morrison og Mary Angelou har mottatt, ga Barack Obama følgende kloke karakteristikk av forfatterskapet: «Hennes romaner og memoarer handler om familier, magi, romantikk, undertrykkelse, vold og forsoning – alle de store temaene. Men i hennes hender blir det store begripelig og gjenkjennelig og menneskelig.» På sitt beste viser hennes tekster, med sin usvikelige tro på kjærlighetens kraft tvers gjennom sosial og politisk urettferdighet, at Pablo Neruda har rett: Latinamerikansk litteratur speiler en kollektiv glede født ut av den kollektive smerten som ikke minst chilensk historie illustrerer.
«Åndenes hus» er et mektig magisk-realistisk epos om et familiedynasti der forfatteren uten å forfalle til politisk plakatspråk eller altfor mange triviallitterære klisjeer heiser sitt røde flagg mens hun i romantikkens og den klassiske feminismens, solidaritetens og rettferdighetens navn insisterer på brød og roser for det chilenske folket.
Men Isabel Allende er en ujevn forteller. Det understreker også «Den japanske elskeren», hennes tjuende bok på norsk, stødig oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik. Her framstår dikteren som «en uhelbredelig romantiker», i pakt med den karakteristikken som et barnebarn klistrer på jødiskættede Amanda Mendel Belasco, en av hovedkarakterene i den bredt anlagte, forviklingsrike, ytterst salgbare kollektivromanen hun nå igjen har sydd sammen, i feltet mellom individuelle og politisk-historiske traumer, heftig erotikk, moralsk svik og brutal vold, hemmeligholdt lidenskap og sannheter som litt etter litt tvinger seg fram.
Teksten er holdt i tredje person og opererer med brutt kronologi, samtidig som en rekke kjærlighetsbrev underveis sørger for at tonen blir intim nok, særlig for dem som setter pris på melodramaets lett gjenkjennelige koder.
I åpningskapitlet hører vi at 23-årige Irina Bazili fra Moldova i 2010 begynner å jobbe på Lark House, et geriatrisk pleiehjem i utkanten av Berkeley. Blant beboerne fins enken og tekstilkunstneren Alma Mendel Belasco. Da Irina takker ja til å bli hennes sekretær, får hun innsyn i et dramatisk liv som favner flere generasjoner gjennom mer enn 70 år.
I 1939 sendte foreldrene åtteårige, jødiskættede Alma fra Polen til en rik onkel og tante i San Francisco. Der møter hun raskt de to viktigste mennene i sitt liv – søskenbarnet Nathaniel som hun siden gifter seg med, og den japanske gartnersønnen Ichimei Fukuda, han som hun forelsker seg i, og aldri glemmer, men som hun i første omgang blir skilt fra da familien hans plasseres i en amerikansk konsentrasjonsleir opprettet etter angrepet på Pearl Harbor.
Handlingen er full av forviklinger, brå kast, skambelagte hemmeligheter. Dette er ikke nødvendigvis en kunstnerisk styrke — selv om mange lesere sikkert vil kunne glede seg over all den sjelelige, kroppslige, sosiale, politiske dramatikken som utspiller seg.
Noe av stoffet fungerer godt. Som skildringen av livet til eldre mennesker på institusjon eller den krasse rapporten om japanskættede amerikanere i statlige fangeleirer under annen verdenskrig.
Men det er liksom ikke måte på hvor mye den vitale fortelleren, romantikeren, samfunnsdebattanten Isabel Allende har på hjertet. Evig kjærlighet og akrobatisk sex, mystiske brev og geranier med ukjent avsender, kulturelle stereotyper knyttet til velstående jøder, tradisjonsbevisste japanere, forkomne østeuropeere, raske sveip innom Holocaust, Warszawa-gettoen og fransk motstandsbevegelse under krigen, forbudt elskov mellom ugifte og gifte par, freudianske hemninger, en ektemann og far som er fordekt homse og dør av AIDS etter at kone og elsker utfører eutanasi, en gravid kvinne som lar seg styre av rasisme og sosiale konvensjoner - og slik sett lider moralsk nederlag - der hun drar til Tijuana for å utføre en illegal abort, for så å gjennomgå en svært smertefull, men akk så beleilig spontanabort, seksuell trafficking, barneporno på Internett, den japanske elskeren som i beste magisk-realistiske stil, tre år etter sin død, observeres ved dødsleiet til sin utkårne – her skal det meste med.
I tillegg rommer teksten så mange svulstige og dvaske adjektiv, adverb, vendinger at mangelen på språklig styring blir plagsomt tydelig. For her elskes det «hett og lidenskapelig», ja, «ildfullt», mens «kjærtegnenes ufeilbarlige språk» utløser «styrtsjøen av ømhet» eller avdekker «kjærlighetens og nytelsens mangfoldige avskygninger», «sjelens største dyp», «kjærlighetens sanseløse fryd», «demoner i sjelens mørke avkroker». Osv. osv. osv.
Men at denne frodige feel good-historien i all sin pompøsitet og vaklevorenhet vil finne mange lesere, er jeg knapt i tvil om.
Les Steinar Sivertsens siste anmeldelser: