Dette er det avsluttende, selvstendige bindet i Atle Nielsens (f. 1956) vikingtrilogi. Alle personene her er oppdiktede, men med basis i en faktisk dronninggrav på Osterøy i Hordaland og et angivelig sjøslag der.Vi er kommet til høsten 794, og en røverbande er på vei nordfra. Rivalene Torgeir og Eirik lar seg overtale av den lokale høvdingen til å glemme alle stridigheter og begi seg ut i lag for å rekognosere. Selv om de begge beiler til høvdingens fosterdatter, flyktningen Ingrid fra danenes land, nærmer de to ungguttene seg hverandre under dette oppdraget, og det hele får en etter måten harmonisk utgang.
Boken er i sitt slag velkomponert og sobert skrevet. Personfremstillingene er ikke endimensjonale, men likevel litt grunne – alt i henhold til sjangerforventningene, med positivt fortegn. Det er kanskje et slags paradoks at de eneste potensielt fascinerende karakterene strengt tatt er bipersoner: Høvdingen Ulf, som nylig har feilet på hærferd i vesterled, men som nå får sin oppreisning. Og sønnen Bjørgulf, spillemannen, kunstnersjelen og outsideren som har slått seg sammen med fienden og blitt en slags fremmedkriger.
Språket er stort sett godt og solid, men sjelden mer enn det. Sjøslaget mot slutten av romanen er troverdig og livaktig skildret: Nielsen mestrer action når det trengs, med en menneskelig faktor uten at det blir for sentimentalt. Det finnes gode ting her, godt sett, godt sagt. Om skipene sett på avstand: Det var som om de fløy, slik endene gjør like over vannspeilet. En av våpenbrødrene til Torgeir er en han plutselig ikke husket navnet på. Høvdingen stakk hull i ingenting i kampens hete. Men det finnes også skjærende, formodentlig utilsiktede dissonanser. Forfatteren brifer med jevne mellomrom med enkelte norrøne uttrykk, som for å vise at han har gjort hjemmeleksen sin (såkalt risørtsj). Dette er malplassert nok i seg selv, men skurrer desto mer mot takt— og toneløsheter som at man søker jobb, jobber videre eller frykter trøbbel.
Andre bøker av Atle Nielsen: