Gode forfattere setter gjerne sin tydelige signatur på de tekstene de utgir. Da Øystein Lønn i 1996 mottok Nordisk Råds litteraturpris, ble han med rette kalt «den tvetydige dialogs ubestridte mester». For i bok etter bok har han gjennom abrupte, kryptiske samtaler demonstrert at språket både avdekker og tilslører. Sannheten lar seg ikke uten videre dechiffrere og sette på formel. Fasiten fins ikke. Verden viker uavlatelig unna og framstår som gåtefull i all sin komplekse mangetydighet – ifølge den tyske filosofen Theodor W. Adorno det essensielle ved all ekte kunst.
Slik sett framstår også årets roman av 80-årige Øystein Lønn som et raffinert bravurnummer av velkjent merke. Den ytre handlingen er snart enkel og sansenær, snart kronglete og uskarp. Det som innledningsvis ser ut til å bli et erotisk ladd kammerspill med to hovedaktører involvert, lagt til en liten, navnløs sørlandsby gjennom tre idylliske augustdøgn, utvikler seg gradvis og i glimt til et kriseorientert drama med kriminalistisk og storpolitisk klang.
For her møter vi middelaldrende Helen og Svend, hun gift, han en ungkar med kvinnetekke, som for ellevte år på rad tar inn på småbyens ærverdige hotell der de spiser, drikker, elsker, i tillegg til at de som alltid leier en tandemsykkel for å kunne ha en piknik ute ved havet. Selv om man sporer enkelte tilløp til små kontroverser og sjalusi, ser de ut til å nyte hverandres selskap.
Hun har mongolsk mor og en jødisk cellist fra Minsk som far, kom til Norge for trettifem år siden som båtflyktning, ble adoptert av en norsk familie, er nå en berømt bratsjist og frapperende vakker. Hun sies å være «bepult av kulturens pamper» og kalles en «kriger» som har måttet slåss for alt. Hun har valgt å ikke bli norsk statsborger, mottar ubehagelige brev i posten og kikker alltid etter en «nødutgang». Den kroppslige jubelen og sjelelige harmonien knyttet til årlige samleier og utflukter ved skagerrakkysten, er åpenbart truet.
Grunnen til hennes underliggende uro speiler seg i Svends pålagte plikter som politijurist. Han tilhører det byråkratiet som har til oppgave å utvise de illegale flyktninger som fordekt eller åpent oppholder seg i Norge. En av dem er den aldrende Eds som har bodd her i fjorten år, elsker korsang og Bach og har hatt et forhold til Helen. Kvelden han skal utvises, inviterer han Svend på noe som minner om et nattverdsmåltid for to. Offeret tilgir en av dem som vil kunne begå «mord» fordi han tilsynelatende ikke skjønner at en «bekvem utvisning», kalt «et nasjonalt krav», kan innebære en «henrettelse».
Men Svends rolle er mer innfløkt, diffus, finurlig enn som så. I «flyktningenes tid», der ulovlige pass sirkulerer, korrupsjon truer, en «estisk kornbåt» dukker opp, lovens håndhevere oppviser kroppslig ubehag ved situasjonen de tvinges inn i og en politisjef får sparken, etableres ledemotiv som systemstyrt «makt», «flukt» fra eksistensielle konflikter eller totalitære regimer, krig og fattigdom samt behovet for visse stabiliserende «vaner» eller ritualer på det personlige plan. Snart aner vi at Svend ikke bare er en dreven Don Juan som drømmer om evig sex og samvær med Helen. Han er en som søker å «rettferdiggjøre at han ennå lever» (Jannis Ritsos). Slik avdekkes sannheten i en tidligere Lønn-aforisme: «ethvert spill er et dobbeltspill» («Bjanders reise», 84).
Ellers er sivilisasjonskritikken krass. Den sosialdemokratiske velferdsstaten krakelerer. Klassemotsetningene er grelle. Media degenererer til tabloidiotisering. Imperialismens ansikt og angstens grumsete bunnfall avtegner seg. Revolusjonert vanvidd til venstre og høyre avvises. Tiggerne er noe de materielt prangende «blåbrune klanene» i «kuldens», «koffertenes», «massefluktens» «overflatiskhetens» tid ikke ønsker å ta moralsk stilling til. Lag på lag av fortrengninger og forkledninger, fordekte disharmonier og traumer, kommer til syne. Krisesymptomene er mange og utvetydige.
Ved hjelp av skiftende synsvinkel, labyrintaktige, stakkato dialoger som gjerne avslører det man helst vil tie om, springende tanker, perspektivskapende tilbakeblikk og stadig nye synsbilder, dufter, hørselsinntrykk, smaker og taktile fornemmelser kommer vi ofte tett på hverdagen til både hovedkarakterer og bifigurer. Samtidig registreres en hemingwaysk undertekst av tilbakeholdt, uskarp informasjon. Fortelleren finter, antyder og unnviker i stedet for å la en rød handlingstråd slynge seg friksjonsfritt gjennom teksten fra begynnelse til slutt. Det meste virker glupt tenkt, virtuost turnert i en nedslipt, cool roman som toner ut i moll, med orda «Det meste ville forbli usagt».
Men jeg skulle gjerne visst hvorfor dvask adjektivbruk av typen «de allmektige almene», «den nådeløse latteren», «de rabiate orkideene» er sluppet gjennom den kunstneriske kontrollen.
Kanskje er det også tidvis slik at bruken av hyppige, rullerende indre monologer blokkerer muligheten for meddiktning og svekker inntrykket av tvetydighetens gåtefulle magi.