Fra første side og senere spredt utover gjennom debutromanen franske Tam Cy Albert (1973) har skrevet i samarbeid med Edy Poppy (1975) overfalles leseren av grafiske sexskildringer. Teknisk tilhører de den 18-20 år gamle jeg-fortelleren Velma Klemens, som bruker enda mer tid på datasex enn et mer korporlig realisert kjønnsliv (selv om det ikke står på lysten), og ellers røyking og drikking, venninnesladder og skittprat. Hun er den kroppsliggjorte tomme lede.
Og full av forakt, aller mest for sine egne foreldre, som hver morgen arbeidsuken gjennom trofast og fornøyde drar til sin gjennomregulerte lærergjerning, og som for øvrig koser seg hjemme i helgene. Selv ligger Velma igjen i sengen utover dagen, og når hun skal lenger enn nettet kan ta henne, går hun på pub i den innlandsnorske bygdebyen der hun bor, eller omgås venninner og lengter etter typen og kjærligheten. Mest lengter hun bort.
Hun er egoistisk, selvsentrert og selvdestruktiv, som hun ganske riktig karakteriserer seg selv. Hun er også apolitisk, uten en eneste betraktning om samfunn, fellesskap og solidaritet utover forakten for andres rutiner, og vemmes derfor enda mer av andre enn seg selv. Når så debutanten Albert lesser på med pornografiske fantasier og grafiske samleier, uteblir effekten. For som den slovenske samfunnsdebatanten Slavoj Zizek skal ha bemerket, er det arbeidslivet – ikke kjønnslivet – som nå er det siste obskøne man kan vise fram offentlig.
Der har Velma aldri vært i det romanen begynner. Et kort opphold som ekspeditrise fører henne raskt tilbake til utagerende vegetering, mens hun drømmer om å komme seg vekk med nissen sin på lasset. Hun har travle dager og et kaotisk live. Slik holder hun det gående. For leseren blir det ganske snart enda mer repetetivt og kjedelig, på grensen til uutholdelig, enn det er for henne selv.
Selv norskkyndig hjelp har ikke klart å heve teksten, der snøflak begynte å dale nedover og Velma selv kompliserte til livet sitt, i denne overflødige debuten.