På Kammermusikkfestivalen neste uke får vi høre en av de fremste kvartettene for tiden, franske Quatuor Ébène (ébène er fransk for ibenholt). De ga ut sin første cd i 2006, og vakte straks oppsikt. Siden har de fått en rekke utmerkelser, blant annet for en cd med strykekvartetter av Ravel, Fauré og Debussy. Cd–en med Brahms kom i 2009 og samme år ble kvartetten utropt til ”Årets nykommer” av BBC Music Magazine. Den legendariske pianisten i Beaux Arts-trioen, Menahem Pressler, valgte å spille sammen med Ebène-kvartetten da han for et par år siden feiret sin 90-års dag. De fire musikerne har på kort tid spilt seg gjennom et repertoar fra Haydn til Bartók.
Om kvartetten har den rette subtilitet og franske "esprit" i Ravel og Debussy, så er Brahms-cd-en fullblods tysk (sen)romantikk. I strykekvartetten op. 51 nr. 1 er det en jagende musikalsk nervøsitet både i første— og tredjesats. Det gjelder både det melodiske og den tette veven av stemmer. Melodisk vakkert klinger det overalt, men især i den melankolske romansen, noe hvert instrument bidrar til på en utsøkt måte. Da Andreas Keller, førstefiolinisten i Keller-kvartetten hørte Ebène-kvartetten, sa han til bratsjisten Mathieu Herzog: ”Du har den vakreste bratsj-stemmen i verden”.
Brahms’ populære klaverkvintett har den rette tyngde og intensitet. Jeg har nok hørt klaverstemmen mer glitrende, men det karakteristiske suget i Brahms’ tette instrumentering er fulltonende til stede. Og lidenskap skorter det ikke på. Det kommer vi nok også til å bli vitne til i Konserthuset neste lørdag når Ebène-kvartetten spiller dette kraftfulle Brahms–verket med Christian Ihle Hadland som solist.
Ebène–kvartetten spiller også jazz og såkalt cross-over på en måte som overgår andre klassiske kvartetter. Deres spill i Fiction-albumet ble av NPR (National Public Radio) karakterisert med ord som ”silkeaktig mykt og med gallisk finesse.” Det er bare strykere, vokal og trommer som står for fremførelsene, ingen blåsere.
Nå er denne cd-en noe ujevn, men det skyldes først og fremst at stykkene de spiller, er av ujevn kvalitet. For eksempel nytter det lite at stjernesopranen Natalie Dessay er med i ”Somewhere" (over the Rainbow), spor 13. Det gjør tvert imot sangen enda mer Kitschaktig enn originalen. Det samme gjelder ”Someday my prince will come” (spor 14). Men de 14 andre stykkene er både arrangementmessig og hva fremførelse angår en lyst for øret. ”Misirlou” (fra Pulp Fiction), spor 1, har høy intensitet og temperatur, men ”Amado mío” fra Gilda, med Luz Casals sanselige stemme, er for meg cd-ens høydepunkt (spor 2). Beatles-melodien ”Come together” viser kvartettens store evne til å improvisere (spor 4). Herlig syngende er fiolinen i ”Calling you” (fra Bagdad Café), spor 7. Solo fra fiolin eller bratsj ligner ikke så lite på jazz-fiolinisten Stéphane Grapelli. Bratsjisten Mathieu Herzog er også vokalist på Bruce Springsteens ”Streets of Philadelphia” (spor 16), som har minimalistiske virkninger. Spor 12, ”Smile” (fra Modern Times) bruker til å begynne med opptak fra 1954. Den dirrende spenningen i ”Lilac Wine” (med Fanny Ardant) på spor 11 er til å ta og føle på.
Det er lett å høre at musikerne har det morsomt på denne cd-en. De musiserer fritt, følsomt og med høy grad av fantasi. Dette er underholdning av ypperste merke.