Steve Reich: Music for 18 Musicians. Ensemble Signal, leder: Brad Lubman. Utgitt på harmonia mundi.
Det som på slutten av 1960-tallet fikk navnet Minimal music, ble av ymse kvalitet. En del var av meditativ art, med hang til spiritualisme (Terry Riley, La Monte Young). Andre utslag var ganske banale og nærmet seg Kitsch (Philip Glass). Men at denne bevegelsen også var en avantgarde-bevegelse, viser ikke minst Steve Reich. Ham og hans musikk fikk vi stiftet grundig bekjentskap med da han var Composer in Residence ved Numusic-festivalen her i byen i september 2010. Reich mente i sitt manifest Music as a Gradual Process fra 1969 (merk året!), at klang og struktur skal være ett. Den musikalske prosessen skal skje ytterst gradvis, slik at lytteren kan høre ørsmå detaljer. Det skal ikke være utvikling i musikken, ingen kontraster. Basis er den rytmiske pulsen. Men selv med to båndopptagere i samme forløp, innstilt på likt, oppstår det etter hvert ørsmå forskjeller i hastighet. Dette ville Reich overføre i sin musikk som et prinsipp. Det skjer faseforskyvninger, som både fører til sugende effekter, ekko, skiftende mønstre og til nye melodiske figurer.
Dette demonstreres i det nesten 1-times nøkkelverket Music for 18 Musicians. Pulsen hører vi i innledningen og det siste avsnitt. Instrumentariet er fiolin, cello, klarinetter og bassklarinetter, marimbaer, xylofon, vibrafon, klaverer, samt fire kvinnestemmer. Dette gir et klangkaleidoskop med valører som synes uendelige. Her er intet plot, derimot en dirrende intensitet fra begynnelse til slutt.
En skulle tro at Reichs innspilling med sitt ensemble fra 1978 (også på ECM!) var den definitive, for her gjelder det ikke om tolkning, derimot om puls og klangfarger. Men siden har Ensemble Moderne gjort en innspilling og nå i år altså Ensemble Signal. Reich roser denne siste innspillingen for dens puls og tempo, presisjonen og den emosjonelle kvaliteten. Og det er bare å istemme disse lovord over et verk som ikke burde regnes til Minimal music, men heller en Maximal music.