Mange har spurt seg hvorfor ECM, berømt for sin kritiske tilnærming både til jazz og klassisk, har ventet med å utgi disse opptakene i 30 år. For Barber-konserten er et opptak fra Congresshalle Saarbrücken juni 1984 og Bartók-konserten i Tokyo fra januar 1985. Grunnen er nok at Keith Jarrett, enestående jazzmusiker og langt mer enn en habil pianist på klassisk, i år fyller 70. Men er det grunn god nok? Ja, når det gjelder Barber. Nei, når det gjelder Bartók.
Jarrett, født 8. mai 1945 i Allentown, Pennsylvania, i det industrielle øst, fikk klaverundervisning før han var tre år, opptrådte offentlig som 7-åring med det vanlige program for et vidunderbarn. Siden besøkte han jazzhøgskolen Berklee i Boston og så kom det til en bratt jazzkarriere: Med legender som Art Blakey, Charles Lloyd, Miles Davis. Siden organiserte han trioer og kvartetter og opptrådte verden rundt med en allsidighet, en improvisasjonsevne og en teknikk som ble legendarisk. Det klassiske repertoaret forlot han aldri. Kjent er innspillinger av Bachs klavermusikk, men også Rachmaninov, Sjostakovitsj, Arvo Pärt.
Jarrett forteller i tekstheftet om sine opplevelser med Barber og Bartók, at han egentlig var i ferd med å øve inn Bartóks 2. klaverkonsert, da han ble utsatt for et stygt fall i skibakken som gjorde stor skade på håndleddene. Siden kom han seg, men bare slik at han kunne fremføre Bartóks 3. klaverkonsert, som er adskillig lettere teknisk enn nr. 2. I Barbers konsert (1962) møter vi i 1. sats den tradisjonelle konflikten mellom musikalske krefter. Jarretts samtidig strenge og fleksible spill gjør dette verket adskilling mer interessant enn jeg har hørt det tidligere. Den langsomme satsen er melodisk vakker og syngende, slik vi kjenner det fra hans Adagio for Strings. I siste sats får Jarrett til fulle bruk for sin ekstraordinære rytmesans og sin virtuositet.
I forhold til dette, blir Bartók-konserten blek og likegyldig. Det fins så mange gode innspillinger av dette verket, at Jarrett burde ha droppet det.