Richard Thompson er en institusjon i britisk rock. Det er offisielt slått fast, ved at han for tre år siden ble utropt til Officer of the Order of the British Empire (OBE).
Det er graden høyere enn Beatles-gjengen fikk (MBE). Til gjengjeld er Paul McCartney senere slått til ridder og kan kalle seg "sir". Dit er 66-åringen fra Notting Hill Gate ennå ikke kommet.
På samme måte som Beatles revolusjonerte popmusikken, var Richard Thompson med på å endre folk-musikken. Han var 18 år gammel da Fairport Convention begynte ferden som skapte britisk folkrock, men forlot dem i 1971 til fordel for en solokarriere.
Året etter ga han ut "Henry the Human fly" og giftet seg med Linda Peters, som deltok på albumet. De seks neste ble gitt ut av ekteparet sammen, med en av tidenes mest berømte skilsmisseplater som finale. "Shoot out the lights" (1982) ble også platen som for alvor etablerte ham som artist etter Fairport Convention-tiden.
Selv traff jeg ham for mange år siden før en konsert i Stavanger og holdt på å blinde mannen med en avsindig kraftig blitz på Aftenbladets kamera. Beklager, Richard, og takk for tålmodigheten. Det verste var at du stilte opp og smilte mot kameraet på nytt. Samme resultat.
Thompson liker å være i bevegelse. På jakt etter nye impulser oppsøkte han Jeff Tweedy. Wilco-sjefen har et studio i hjembyen Chicago, der Mavis Staples, Low og White Denim har vært innom.
Thompson og Tweedy trengte ikke mer enn ni dager sammen, trolig i en god atmosfære. Som Tweedy sier: "Han har i lang tid vært en av mine favorittgitarister. Når jeg tenker på det, er han også en av mine favorittlåtskrivere og favorittvokalister. He's the Ultimate Triple Threat".
Platen åpner med "She never could resist a winding road", en nydelig vise som han godt kunne sunget for 45 år siden. Lekkert gitarspill kommer i tillegg, men som alltid med Thompson: Ikke mer enn det som skal til.
"Beatnik walking" har markert komp, akustisk gitar og en tekst en arbeidsferie i Amsterdam for 22 år siden. Igjen en sang med tydelige spor av Fairport Convention.
På "Patty don't put me down" skifter han til elektrisk bluesrock, en annen side av hans lange karriere og i tråd med albumet "Electric" fra 2013. "Broken doll" baseres på kontrasten mellom et repeterende komp og en vakker vokal, et hint om at Thompson ville fungert på en teknoplate. Han har mer melodi i stemmen enn de fleste.
På "All buttoned up" er han tilsynelatende tilbake i trad-leiren, men vrir og vender på låten underveis. Få ville funnet på å gjøre det samme.
"Josephine" kunne vært en engelsk middelalderballade, mens "Long John Silver" er en streit rocker. "Pony in the stable" er folkrock, og "Where's your heart" er en ballade Eric Clapton kunne spilt inn. Kanskje han gjør det. Det er ikke rent få som har plukket låter fra Thompsons katalog.
"No peace, no end" er frisk, mens "Dungeons for eyes" er mørk. Tekstmessig dreier albumet i stor grad seg om mennesker som ikke klarer å forholde seg til hverandre.
Thompson figurerer på listen til magasinet "Rolling Stone" over de 100 beste gitaristene, og han avslutter med en nær åtte minutter lang hyllest til Django Reinhardt, Les Paul, Chuck Berry, James Burton og The Shadows i "Guitar heroes". En ren oppvisning, pluss en tøff låt gjemt midt i det hele.
Beste spor: "She never could resist a winding road", "Broken doll", "All buttoned up".