Finland, dette litt mystiske landet i øst, kjent for Nokia, Mummitroll og Kalevala. Hva med musikken? Har Finland mer å by på enn Sibelius, Lordi og undergrunnsdisco?
Kalevi var tidligere trikkesjåfør i Helsinki, nå kunstner i Berlin. Det selvtitulerte albumet er den langhårede finnens fjerde utgivelse. Som multiinstrumentalist har han gjort mesteparten selv, og han har fått fint selskap av to kvinnelige vokalister i Suad Khalifa og Sonja Immonen.
Jaakko Eino Kalevi tar seg tid. Den korteste låten klokker inn på 03.14 og den lengste på 06.23. De ti låtene er unnagjort på nærmere tre kvarter. Produksjonen er stram og smart, ikke én låt er overflødig. Albumet er mikset av samme mann som la sin hånd på kredpopmesterverket til The War On Drugs i fjor. Men hver eneste låt, og noen av dem er riktig så gode, minner meg om noe jeg har hørt før.
Jakko Eino Kalevi bærer mye av den samme androgyniteten som Ariel Pink, og jeg mistenker ham for å være fan av Bryan Ferry. I intervjuer har han fremhevet Serge Gainsbourg som en inspirasjon. I motsetning til disse er Kalevi en utydelig frontfigur for sitt eget prosjekt –bokstavelig talt, siden mye av vokalen er nærmere mumling enn sang.
Albumet er vakkert og velprodusert, svalt og stilig. Deilige lyder kiler seg inn i øregangene. Platen passer perfekt når du sitter på en benk i parken og myser inn i ettermiddagssolen. Helheten blir dessverre litt anonym. Kalevi gjør alt riktig, men hans selvtitulerte album egner seg litt for godt som bakgrunnsmusikk på kafé. Fint og forglemmelig og bedre enn Lordi.
Beste spor: «Double talk», «Deeper shadows», «Night at the field».