Nate Ruess er kanskje ikke navnet som vekker størst gjenkjennelse, selv om du trolig har hørt ham. For to år siden toppet han listene i en rekke land med "Just give me reason", en duett med Pink fra hennes album "The truth about love". Låten var skrevet i felleskap og endte med et salg på nærmere ti millioner singler.
Dessuten er han frontfigur i Fun, som herjet listene med albumet "Some nights". På singlen "We are young" var Janelle Monáe med, og du skal ha mye imot listepop for ikke å gå med på at den har det lille ekstra.
Nate Ruess har altså hatt størst suksess når han deler med vokalen med en kvinne. Du skulle tro at han ville utnytte dette på solodebuten, men han nøyer seg med Beck. Og han er som kjent en mann.
Samarbeidet heter "What this world is coming to" og åpner som en akustisk vise. Det skal mye til for at Ruess ikke girer opp, og kuttet går forholdsvis raskt fra kjellerstuekos til stadionformat. Den beholder likevel mye av sjarmen.
Alle låtene er skrevet sammen med andre, inkludert Emile Haynie som Ruess var gjest hos i februar. Ruess var også med på Brian Wilsons album i april, der Wilson sammenlignet ham med den avdøde bror Carl Wilson.
Ruess liker store refreng, og det er ikke tilfeldig at han etter en kort kor-intro kommer med sangtittelen "Ah ha". Lett å synge med på og med en bit av Fun-låten "Some nights". Samtidig åpner den som et ekko av Queens "We will rock you".
Det er mye hjerte og smerte her. "Nothing without love" var første smakebit og handler om å lengte tilbake til kjærligheten man en gang hadde.
"Take it back" handler også om savn og ensomhet. Gitarsoloen spilles av Jeff Tweedy fra Wilco, en av Ruess' store helter.
"You light my fire" er platens lykkepille, med en Doors-relatert tittel. ELO-inspirerte "Great big storm" forteller om å holde seg stående i stormen ved hjelp av kjæresten.
"Moment" starter som en sår ballade, men ender som en kampsang. Kjærlighet gjør vondt, som Nazareth sang skjærende for en generasjon siden. Målet var å skrive noe som liknet George Michael, men Ruess falt for fristelsen til å trekke inn en country-harmoni – en annen av hans lidenskaper.
Han fortsetter i samme, depressive spor på "It only gets much worse", men myker opp sorgen med piano og strykere.
Tittelkuttet "Grand romantic" er heller ingen lykkestund:
I just wanted you so bad
I don't know where I'm going
I don't know who to trust anymore
Det som løfter denne, er strykerarrangementet til produsent Jeff Bashker. Mitt Van Morrison-øyeblikk, sier Ruess i et intervju med "Rolling Stone".
"Harsh light" er heller ingen lykkepille, men den handler om å holde seg ovenpå tross arrene man får. Ut på byen, godt utrustet med oh-oh, wow-wow og yeah-yeah. Lykke Li korer, og Mott the Hoople spøker i bakgrunnen.
Til slutt blir alt nesten bra igjen. Mercury Rev-inspirerte "Brightside" er om ny start med den gamle kjæresten, syngende "la la la". Vrien er at sangen er tenkt sunget etter døden. Finner du ikke lykken i dette livet, går det an å håpe at det går bedre siden.
I den forbindelse kan vi ta med at Fun ikke har avgått ved døden, men at medlemmene har tatt en pause for å holde på med sine egne ting. Solodebuten til Ruess har noen låter som kunne vært med på neste Fun-album, men også ting som neppe ville passet inn.
Beste spor: "What this world is coming to", "Moment", "It only gets much worse", "Grand romantic", "Brightside".