Jenny Hval komponerer tekster som få andre. Lyden av bokstaver som smelter sammen og smetter inn i hverandre. Bare hør når hun lavmælt formulerer setninger som «Four flaking flacid fingers».
Presseskrivet treffer blink når de omtaler albumet som en slags stormannsgal feberdrøm. Stemmebåndets variasjonsmuligheter, hvisking og pusten som eget instrument – kroppen har en tydelig tilstedeværelse både i lyd og tekstene. Hun synger om å barbere seg på de riktige stedene, om å ta på seg selv med skitne hender og hun setter trolig norsk rekord i bruken av orden «cunt».
Konsumkulturen får passet påskrevet, det samme får stemmene som hevder at feminisme er gammeldags. Flere låter har glidende overganger og knyttes sammen, i tema og lyd, som i overgangen som når «Take care of yourself» blir til «That battle is over». Med «Heaven» nærmer hun seg det mystiske elektroniske poplandskapet der artister som Susanne Sundfør opererer. Når låten når sin ekstatiske topp, ligner også stemmene til de to hverandre. Hvals engelskuttale minner meg for øvrig om franske Charlotte Gainsbourg, tydelig og nydelig.
«Apocalypse, Girl» krever oppmerksomhet fra lytteren for at budskapet skal nå fram. For min del savner jeg flere sterke enkeltlåter, og den ti minutter lange avslutningen føles noe overflødig. Hvals tilstedeværelse i norsk musikkliv er ellers alt annet enn overflødig. Albumet er en fin anledning til gjenhør med både Rockettothesky og Hvals samarbeid med Susanna Wallumrød og deres bergtakende, spellemannsvinnende prosjekt «Meshes of voice».
Beste spor: «Heaven», «That battle is over», «Why this».