Quart for 15 år siden. På scenen står bandet Saint Etienne, frontet av en kvinnelig vokalist med høyhælte sko og kjole i gull-lamé. Sarah Cracknell er ikke den som dropper stilen på en norsk sommerfestival. "Cool" er et ord som ble oppfunnet for å beskrive henne.
Konserten er flott, slik det var all grunn til å vente seg. – Jeg tror jammen vi rocket et lite øyeblikk, utbryter Cracknell med et smil.
Musikk handler om mange ting, også om å forføre lytteren. Der stiller Sarah Cracknell sterkt.
Hun startet karrieren i Windsor-bandet The Worried Parachutes og deretter i Prime Time.
Da Bob Stanley og Pete Wiggs bestemte seg for å danne et indieband med dansbar musikk i London i 1990, var tanken å bruke forskjellige vokalister på hvert kutt. De to første singlene ble spilt inn slik, men da Cracknell ble brukt på den tredje, ombestemte de seg. Hun fikk synge på resten av sangene, på det som ble "Foxbase Alpha" i 1991. Duoen ble til en trio.
Siden har de holdt sammen, men i 1997 tok Cracknell seg tid til soloalbumet "Lipslide". 18 år senere følger hun opp dette.
Saint Etienne har alltid vært et sammensatt band, og som soloartist sier Cracknell at hun henter inspirasjon fra både Marianne Faithful, The Left Banke, Ennio Morricone, Beach Boys og Felt. En sang som "Underneath the stars" har i tillegg ett og annet med The Carpenters å gjøre. På best mulig vis.
48-åringen fra Essex hadde et ønske om iørefallende detaljer på platen, så vel som luft og rom. Det får hun til. I tillegg er sangene i seg selv bra. Det er sjelden man liker samtlige kutt på en plate, men her er dusinet fullt når det kommer til sanger jeg er nødt til å spille om igjen.
Carwyn Ellis og Seb Lewsley, to musikere som ofte samarbeider med Edwyn Collins, bidrar til låtskrivingen. Andre gjester er Nicky Wire fra Manic Street Preacher som duettpartner på "Nothing left to talk about" , mens "Take the silver" backes av folk-duoen The Rails.
Myk melankoli har erstattet elektropopen fra solodebuten. I løpet av de 18 årene som er gått, er hun blitt mor til to gutter og har bosatt seg på bygda i Oxfordshire, der albumet er spilt inn på låven. Hjemmehygge har erstattet uteliv.
I tråd med dette har hun tatt med "The mutineer" fra Mojave 3, ikke akkurat en gruppe kjent for høyt tempo. Cracknell lager en flott versjon, hva ellers? Den burde vært listet opp under "beste spor" nedenfor, men et sted er jeg nødt til å sette grensen. Synd for "Nothing left to talk about" og "Ragdoll". Pluss resten.
Hun åpner albumet med treblåsere i "On the swings", en sang like delikat som en tekopp fra Wedgwood. Så kommer duetten med Wire, en sang som ville hatt en naturlig plass i Saint Etienne-sammenheng.
Cracknell har mer eleganse enn kraft i stemmen, og sangene er tilpasset dette. Du er vant til å høre henne flyte lett over Saint Etienne-kompet, men nå rydder hun i tillegg plass til flere ballader. Ikke det at hun trenger dem. "I am not your enemy" har et tungt komp, men er like bra for det.
Jeg trenger egentlig ikke flere plater denne sommeren.
Beste spor: "On the swings", "Underneath the stars", "Hearts are for breaking", "Take the silver", "It's never too late",