Karen Dalton døde 55 år gammel i 1993. Hun var en av dem som gjorde Greenwich Village i New York til et senter for visesang på 60-tallet, der man også fant Bob Dylan. Han har skrevet om Karen Dalton at hun var hans favorittsanger, med en stemme som Billie Holiday og et gitarspill som Jimmy Reed. Ingen dårlig attest.
Selv oppga hun å være inspirert av Bessie Smith. Dalton ga bare ut to plater, ingen av dem med egne sanger. På "It's so hard to tell who's going to love you the best" (1969) og "In my own town" (1971) var Tim Hardin, Richard Manual og Fred Neil blant dem hun plukket sanger fra.
Å spille inn en hyllestplate til en artist som bare var kjent for stemmen sin og ikke sangene, er ikke det mest opplagte man gjør – selv om Dylan kom bra fra Sinatra-platen sin. Grepet som tas, er å la beslektede, kvinnelige artister sette melodi til tekster som Dalton etterlot seg.
Ikke minst gjør Sharon Van Etten, Patty Griffin, Lucinda Williams, Marissa Nadler og Tara Jane O'Neil en solid jobb. Julia Holter og Laurel Halo velger en mer 2015-tilnærming, og studioeksperimentene skaper kontrast.
Alt i alt er dette en verdig hyllest til den blues-tyngede visesangeren fra Oklahoma som gled inn i heroinskyggene. Til slutt døde hun av aids. Hun levde et liv fra hånd til munn, og i kjølvannet av folk-bølgen er hun blitt trukket fram som den store stemmen som gikk tapt.
Hun skrev:
So you sit by the window
watching the days go
Alone in your room
remembering mountains
Beste spor: "Remembering mountains", "All that shines is not truth", "Met an old friend", "So long and far away", "At last the night has ended".