Hot Chip har laget melodiøs elektropop i 15 år. De har begeistret dj-s og fylt konsertarenaer verden over, med 2005-låten «Over and over» som sin største hit.
«Why make sense?» inneholder noen av bandets mest vellykkede poplåter gjennom karrieren, men også en del dødpunkter. Albumet har et lekkert lydbilde, favner bredt og vil falle i smak hos flere, men det spriker.
Paradoksalt nok spriker det jevnt. Omtrent annenhver låt er strålende. De up-tempo og mollstemte låtene klarer å formidle både eufori og melankoli. Åpningslåten «Huarache lights» vokser seg større og bedre for hver lytting. Så kommer «Love is the future» med et fullstendig malplassert rapvers midtveis og ukledelige strykere mot slutten. Jeg klør meg i hodet, før «Cry for you» henter fram den gode klubbfølelsen.
Vokalist Alexis Taylor har en sårbar vokal som trenger litt trøkk bak seg for å ikke bli pinglete. Derfor er Hot Chip best når de skrur opp tempoet. Balladen «White wine and fried chicken» er plassert midtveis og er albumets klart svakeste låt. Snork! Nydelige «Dark night» minner aldri så lite om Daft Punks «Get Lucky», om enn tristere – på en fin måte. Her kommer også strykerne til sin rett.
Housevibbene i perlen «Need you now» treffer deg midt i hjerterota. Her får man lyst til å danse videre, men oppfølgeren er nok en lavmælt låt. Gjesp!
På sitt sjette album har Hot Chip tillatt seg å tvile. De er blitt voksne og tar seg tid til å reflektere over sin egen rolle. « Replace us with the things that do the job better », synger Taylor på åpningssporet. Jeg er fristet til å gjøre akkurat det, hadde det ikke vært for albumets tidvise glimt av storhet.
Beste spor: "Need you now", "Dark night".