Indieyndlingene Beth Cosentino og Bobb Bruno viser ambisjoner på sitt tredje album, og gamle fans vil kanskje falle av lasset. For undertegnede er dette bandets bestenotering hittil – «California Nights» er solvarmt, selvsikkert og storslått.
Den halvveis optimistiske «Feeling Ok» er en mer enn okei åpning på albumet. «Heaven sent» raser av gårde i jovialt punktempo, og bør havne på soundtracket til en kredibel lavbudsjettskomedie. «Jealousy» sjarmerer med sitt sha-la-la-refreng, mens tittelkuttet «California nights» svever inn i solnedgangen.
Det er stort sett strålende stramt produsert. Passe fuzzy gitarer ligger lag på lag, noen ganger som en hel vegg. Best Coast i 2015 låter mer stadion enn lo-fi-tilnærmingen fra debuten i 2010. I lydbildet lusker både Weezer og Mazzy Star, og i tekstene hører man ekko av Lana del Rey.
Beth Cosentino føyer seg inn i rekken av vestkystmusikere som komponerer neonfargede bilder av en styggvakker virkelighet. «I stay high all the time, just to get by» – Best Coast sine «California nights» rommer romanser og rus, desperasjon og likegyldighet. Det er et henførende bilde, malt med en troverdig pensel.
Noen har omtalt Best Coast som teen-rock og tekstuniverset som selvsentrert og klisjépreget. Historiene har vi hørt formidlet før, i stort sett det meste av amerikansk popkultur. Men Cosentino beskriver unektelig verden slik hun faktisk erfarer den, som en noe-og-tyve år gammel kvinne med hang til cannabis og tvilsomme typer.
Jeg tipper gjenkjennelsesfaktoren er høy, særlig hos unge kvinner med store drømmer –også på den norske vestkysten.
Beste spor: " California nights", "Heaven sent", "Run through my head".