32 år gamle Kristian Matsson er fra Leksand i Dalarna, men har slått seg ned i USA. Han ga ut "Shallow grave" i 2008 og fulgte opp med "The wild hunt" (2010) og "There's no leaving now" (2012).
Platene har ført til hyppige sammenligninger med Bob Dylan, men han er egentlig ikke så lik. Bon Iver er nærmere, og det var visene til Nick Drake som tente gnisten.
Nå utvider han horisonten og trekker inn mye mer enn kassegitaren. Han er kjent for sine intime konserter, men skal nå for første gang reise rundt med et band. Samtidig markedsføres dette som hans mest personlige samling sanger så langt, der skuffelser og drømmer blottlegges.Albumet åpner på vant vis med kassegitar og en vokalist som er tett innpå deg. Men så spinnes det et mykt lydteppe rundt oss, før det tas vekk og legges på igjen sammen med et kor. Matsson har noe nytt på gang, men slipper ikke helt tak i det gamle.
I "Darkness of the dream" tar han et skritt videre, trolig det nærmeste rock han er i stand til å komme. På "Singers" er det igjen den akustiske gitaren som styrer, denne gang assistert av myke blåsere. "Slow dance" er en frisk låt, balansert mot pianolåten "Little nowhere towns".
I "Sagres" slipper han seg løs igjen, og i "Timothy" leker han med instrumenteringen. "Beginners" er en happy-go-lucky-vise, mens "Seventeen" understreker hvordan lydbildet nå har blomstret opp.
Til slutt får vi tittelkuttet "Dark bird is home", en sang som begynner i kroken og siden fyller hele rommet. Snakker vi om det store gjennombruddet hans?
Beste spor: "Slow dance", "Little nowhere towns", "Sagres", "Dark bird is home".