Veislakt startet som et soloprosjektet for René Undheim. Han er oppvokst på Hommersåk i Sandnes, og det er litt synd at han ikke tar med låten "Hommersand" på debutalbumet. Fos oss som har tilbrakt tid på Hommersåk, setter den ting på plass. Men du finner den på ep-en "Hommersand", utgitt for et år siden.
Musikken var mer pønka da. Nå heller det mot tungrock, kanskje ikke så rart for et band med røtter i samme bydel som Purified In Blood. Samtidig stammer også Ingenting fra Sandnes, og Veislakt slekter på begge disse bandene. Tyngden til Purified, holdningen til Ingenting. Og dialekten til de siste.
Pluss et bankende hjerte for fotballklubben Viking, noe som har resultert i singlen "Hilsen store stå". Heller ikke den er med her, naturlig nok.
Norske metallband har gjort det godt ute i den store verden, men Veislakt trives best på morsmålet. At de kaller bandet Veislakt og ikke Roadkill, sier sitt. På den annen side trenger ikke språket være en hindring. Det finnes som kjent italienere som lærer seg norsk på grunn av musikken.
Veislakt teller nå fem mann. René har fått med lillebror Fredrik på gitar, i tillegg til trommis Tommy Utsola, bassist Vebjørn Solheim og gitarist Aslak Markhus. De åpner med "Kula i Kosmos". Om ikke denne får liv i et konsertpublikum, får ingen Veislakt-låt det.
"Skuddsår" er mer av takras-typen. De tar likevel en liten pustepause mot slutten, noe som ikke skader låten. I det hele tatt tar de noen bra produksjonsgrep underveis, uten at det går ut over følelsen av spontanitet. For den er der, som utbruddet "ah!" på slutten av kuttet "Veislakt".
Noe hadde likevel trengt en strengere produksjonshånd, som at de bruker tre minutter på mellomspillet "Litium te Barrabas part 1". Andre halvdel av albumet er heller ikke like sterkt. Første del rommer til gjengjeld tøffe kutt som "Ver med å lek", "Coleslaw" og "Sprenga vekk ei bru".
Beste spor: "Kula i Kosmos", "Ver med å lek", "Sprenga vekk ei bru".