Svenske Millencolin har laget punk med popmelodier i over 20 år. I 2000 slapp de "Pennybridge pioneers", et album som kombinerte gatesmart og hjertesmerte med perfekt presisjon.
"True brew" er det beste de har levert siden, selv om det byr på lite nytt. Tvert imot låter det gammelt. Det er en kompliment.
Skatepunken fikk kommersiell appell med band som Green Day og Offspring, men hadde sine røtter i Californias hardcore-undergrunn. Millencolin er sammen med de amerikanske pionerene Bad Religion mine favorittband i sjangeren.
Åpningssporet "Egocentric man" låner både riff og koring fra Bad Religion og treffer meg midt i hjertet. Selv om albumet rent musikalsk låter ganske kjent, viser førstesingelen "Sense and sensibility" nye takter. Millencolin avslører et hittil underkommunisert politisk engasjement og går hardt i strupen på den svenske høyresiden og de mer radikale og nasjonalistiske kreftene i dens ytterkant. Punken skal være opprørsk og egenrådig, i det minste litt trassig.
Millencolin har alltid sunget høyest i klassen om retten til å leve sitt eget, frie liv. "Perfection is boring", skråler vokalist Sarcevic på låten med samme navn. Knapt nok poesi, men ganske så sympatisk. "True brew" er en samling kjappe låter, preget av overskudd, men hadde nytt godt av å strammes opp.
Det blir noe likt i lengden, og de kunne med hell kuttet et par-tre låter. De er også best når de holder tempoet oppe. Særlig slutten på «Autopilot mode» minner mer om metal enn kledelig er.
Og du; denne uken slapp også de svenske hardcoreheltene i Refused nyheten om et kommende album. Det er gode tider for punkeglade nittitallsnostalgikere.
Beste spor: "Egocentric man", "Sense and sensibility".