Det pleier ikke å være så vanskelig å finne ut når folk er født, men Bill Fay er ikke den mest profilerte artisten. Etter at hans to forsøk på å gi ut plater på starten av 70-tallet ikke førte til noe stort salg, ble han dumpet av plateselskapet og forsvant inn i stillheten.
Verden hadde likevel ikke helt glemt ham. Kultstatusen vokste, og i 1998 ble platene gitt ut på nytt. Ingen ble mer overrasket enn Fay selv, som for lengst regnet seg som ferdig med musikken.
Seks år senere ble det utgitt en demosamling fra 60-tallet, og i 2005 kom opptakene han gjorde i etterkant av albumene. Så fulgte et samlealbum, og i 2012 kom hans første ordinære plate på 41 år.
Wilco-sjef Jeff Tweedy, The War On Drugs og A.C. Newman fra New Pornographers er blant dem som har plukket opp sangene hans, og denne gang har det bare gått tre år mellom platene.
Tilbake til fødselsåret: Regner du litt på skolegang, singledebuten i 1967 og annet, havner du rundt 1943. Han har samtidig uttalt at han føler seg knyttet til generasjonen som opplevde krigen før denne, og han snakker om at pianoet lærte ham å spille – ikke at han lærte å spille piano. Derav platetittelen; hvor kommer egentlig musikken fra?
I det hele tatt snakker vi temmelig tidløs musikk. Han kaller platen for alternativ gospel, og det åndelige elementet er absolutt til stede. "Bring it on Lord" er en bønn like enkelt uttrykt som den er vakkert framført:
Make all wars to cease
and all the sickness and disease
Bring it on Lord
Then I will dream no more
for better days to come
"The freedom to read" er en annen sang med religiøst innhold, om William Tyndale som ble brent på bålet i 1536 for å ha oversatt Bibelen til engelsk slik at menigmann kunne lese den selv.
Det ligger en naken nerve i det han gjør, en inderlighet som fyller hvert eneste kutt. Ikke så rart at Nick Cave er blant dem som tidlig snakket varmt om ham og kalte Fay for en av de store.Han åpner med nydelige "The geese are flying westward". Borte bra, men hjemme best er teamet.
Neste kutt, "War machine", er ikke noe dårligere. En politisk sang fra Fay, om støtten vi gir til krigføring når vi betaler skatten.
"Order of the day" handler også om at det må endringer til. Vi kan ikke fortsette slik i all evighet, en ny dagsorden må til for å forandre verden.
"How little" er det mest støyende kuttet her, noe som i Fay-sammenheng betyr at gitaren våkner til liv og at orgelet er mer merkbart. Ellers er piano og myke strykere albumets gjengangere. Han har med seg samme gjengen som sist, inkludert produsent Joshua Henry. Albumet er spilt inn i hjembyen London, i Konk-studioet til Ray Davies.
Fay har ikke så mye med Kinks å gjøre, men "A page incomplete" er derimot en sang som Donovan kunne sunget på 60-tallet. Det var for øvrig Peder Eden, med i teamet rundt Donovan, som produserte Fays første single i 1967. Det er gått en aldri så liten inflasjon i 6-ere i det siste, men likte du Ron Sexsmith og Sufjan Stevens, er Bill Fay det sikreste kjøpet du kan gjøre på denne siden av sommeren.
Beste spor: "The geese are flying westward", "War machine", "Bring it on Lord", "World of life", "I hear you calling".