Britpopen var en sammensmelting av engelsk 60— og 70-tallets gitarpop og 80-tallets indierock. Den preget store deler av 90-tallet, men var mer enn oppbrukt da tiåret ebbet ut.
Man skal likevel ikke undervurdere nostalgifaktoren. Nye band snuser på fortiden. Dessuten er Oasis-brødrene aktive hver for seg. James gir ut plater igjen, Pulp er gjenforent og Suede fant sammen igjen i 2010. Og nå Blur. For 12 år siden så det ut til at de nådde endestasjonen med "Think tank". Under innspillingen slet Graham Coxon med alkoholisme og ble bedt om å forlate bandet. Damon Albarn, Alex James og Dave Rowntree ga ut albumet som en trio.
Coxon ble tatt til nåde i 2009, men noen ny plate har latt vente på seg. Medlemmene er travle på hvert sitt hold, selv om de har spilt konserter sammen. En avlyst turné i Japan for to år siden ga dem fem fridager i Hong Kong. De gikk i studio, og i fjor plukket Coxon fram opptakene. Albarn skrev tekster, og bandets gamle produsent Stephen Street ble koblet inn.
De åpner med "Lonesome street" og et ekko av David Bowie, et typisk britpop-forbilde. Samtidig er dette Blur anno "Parklife" (1994). Neste kutt, "New world towers", høres mer ut som et av Albarns mange sidesprang. Det virker litt fremmed i denne sammenheng, men samtidig skinner bandets fascinasjon for Hong Kong og Asia gjennom på flere av kuttene.
Singlekuttet "Go out" er slett ikke ille, og "Ice cream man" er pur Blur-trivsel. Vi kan tilgi at et par kutt smaker av sop-i-hop, for mot slutten er det klart for allsang i "Ong ong". Herlig!
Beste spor: "Lonesome street", "Go out", "Ice cream man", "Pyongyang", "Ong ong".