I 1977 debuterte Wire med albumet "Pink flag", et stykke minimalistisk punk. Det er blitt stående som noe av det beste som kom ut av 70-tallet, selv om det var andre som stakk av med oppmerksomheten og platesalget.
London-bandet har hatt tre av sine 13 album så vidt innom hjemlandets hitlister, og det skal vel noe til for at nummer 14 gjør det så mye bedre. Men vi kan jo håpe, for Wire er fortsatt et band utenom det ordinære.
Vokalist Colin Newman, bassist Graham Lewis og trommis Robert "Gotobed" Gray er stadig på plass, mens gitarist Matthew Simms kom om bord til "Change becomes us" for to år siden. Han gjør en god jobb med å erstatte Bruce Gilbert, som sluttet i 2004. Wire er et av de bandene det er vanskelig å sette i bås. De er både melodiøse og minimalistiske, både energiske og tilbakelente. De er hverken pop eller postpunk, men har litt av begge deler.
Kvartetten åpner med hissig bass og skurrende gitar i "Blogging", mykner opp i vestkystdrømmende "Shifting" og er nærmest psykedeliske i "Burning bridges". Før de flørter heftig med The Smiths i "Manchester".
Det går fra kjapt unnagjort pop i "High" til langvarig sendrektighet i "Sleep-walking", før de spretter på føttene med "Joust & Jostle". Deretter maler de veggen mørk i "Swallow". Tempoet økes i "Split your ends", før "Octopus" blir et mellomspill før Wire senker seg ned på dypet med "Harpooned". Tynget ned av denne åtte og et halvt minutt lange øvelsen i massiv, dyster lyd forlater vi Wire for denne gang.
Hva de vil by på neste gang, er umulig å forutsi.
Beste spor: "Blogging", "In Manchester", "Joust & Jostle".