" If we could hold on to this feeling and this beautiful day ", synger Brian Wilson i åpningskuttet "This beautiful day". Selv har han holdt fast i over et halvt århundre.
Riktignok har grepet til tider vært løsere. Det var noen år vrangforestillingene overtok og psykiateren ble hans nærmeste venn. Så lysnet det, og i 1988 var den tidligere sjefen i Beach Boys tilbake som soloartist med "Brian Wilson".
Samtidig ble "Summer in paradise" fra 1992 det første Beach Boys-albumet der han ikke bidro med noe. Platen markerte bandets 30-årsjubileum. Og nesten slutten som en gjeng å regne med.
Det skulle gå hele 20 år før de var tilbake med nyskrevet materiale, men i 2012 fikk vi det overraskende sterke comebacket "That's why God made the radio". Bandet, med Brian Wilson i spissen, var tilbake i storform.
Han jobbet med en oppfølger, men endte opp med et soloalbum der han fortsetter i Beach Boys-ånden. Dette er sol og sommer for alle pengene. Både de du har i lommen og de du skylder banken. Og enda litt til.
Som fremste markedsfører av det gode liv i California, må Wilson ta sin del av skylden for at staten nå har langt flere mennesker enn det er naturlig grunnlag for. Det er imidlertid kjærligheten som opptar Wilson. Kanskje ikke så rart når vi snakker om mannen som har skrevet den vakreste kjærlighetssangen av dem alle, "God only knows".
Han fortsetter som om 60-tallet aldri tok slutt. Han har med seg Al Jardine, vennen som sammen med Wilson-brødrene og deres fetter Mike Love startet Beach Boys. På "What ever happened" og "The right time" har Jardine selskap av David Marks, mannen som steppet inn for ham i Beach Boys fra 1962 til 1963. I likhet med Jardine er Marks nå tilbake i Beach Boys-folden.
På "Sail away" dukker en senere kjenning opp. Blondie Chaplin var med i Beach Boys tidlig på 70-tallet. Han ble siden turné-gitarist for Rolling Stones, noe som førte ham til Stavanger da Stones-coverbandet Midnight Ramblers feiret sitt 20-årsjubileum for fem år siden. "En særegen personlighet", kalte han Brian Wilson da vi snakket med ham.
Det er Beach Boys-tingene som redder platen. Sebu Simonian fra LA-duoen Capital Cities er med på dansegulvforsøket "Runaway dancer", men det funker dårlig. Nate Ruess fra Fun synger på "Saturday night", men Brian Wilsons slitte stemme passer bedre inn i denne sammenheng. Zooey Deschanel synger på "On the island" og havner farlig nær kitsch.
Det går bedre når Mark Isham spiller trompet i instrumentalen "Half moon bay". A cappella-sangeren Peter Hollens er en naturlig fyr å trekke inn på "Our special love", mens Kacey Musgraves' countrystemme passer på "Guess you had to be there".
Flere plater er planlagt, men skulle "The last song" bli den siste sangen vi hører fra 72-åringen, går han ut med æren i behold. Den er noe av det fineste han har laget.
Beste spor: "What ever happened", "Tell me why", "Sail away", "One kind of love", "The last song".