Historiefortelling er ikke noe nytt for Tom Russell. Det er få, om noen, som gjør det bedre. Nå bruker han 52 spor på "the last frontier".
Han har vært innom folkopera-formatet før, i "The man From God knows where" (1999) og "Hotwalker" (2005). "The rose of Roscrae", med undertittelen "A ballad of the west", fullfører denne americana-trilogien.
Rosen det synges om, er en jente fra den lille byen Roscrae midt i Irland. Vår hovedperson er en 16-åring fra nærliggende Templemore. Han forlater sin unge kjæreste og søker lykken i USA på 1880-tallet.
Til å framføre sangene om cowboyer, lovløse, indianere, tivoliarbeidere, predikanter og det som ellers hører med i det ville vestens siste krampetrekninger, trekker Russel inn både levende og døde: Johnny Cash, Jimmie Dale Gilmore, Joe Ely, Augie Meyers, Fats Kaplin, Gretchen Peters, Ramblin’ Jack Elliott, Walt Whitman, Tex Ritter, John Trudell, Eliza Gilkyson, Ian Tyson, Lead Belly, Guy Clark, Dan Penn og en rekke andre. Ikke minst Det Norske Blåseensemble.
Han blander sine egne ting med gamle cowboysanger, gospel og standardlåter. Desperadoene får stor plass, men som Russell sier i en lang sangtittel: "He wasn't a bad kind, when he was sober". Som sanger ligner irsk/norsk/amerikanske Russell stadig mer på Cash, men trekker her inn alt fra meksikanske ballader til sveitisk jodling.
Det blir litt mange bruddstykker, og den femte halvtimen tærer på tålmodigheten, men ellers er dette imponerende.
Beste spor: "The Rose of Roscrae", "Hair trigger heart", "Ain't no more cane on the brazos", "The hands of Damien", "She talks to God", "Ressurection Mountain", "When the wolves no longer sing", "Guadalupe".