Sommeren 2011 fikk Ron Sexsmith vite at han hadde en svulst i halsen. Han var overbevist om at han kom til å dø av strupekreft og tok avskjed med livet. I’ve never been good at goodbyes, gonna sneak out the back door , skrev han.
Albumet "Forever endeavour" kom ut i 2013. Da var han friskmeldt, men sangene var fra den mørke tiden og ga ham en Juno-pris, Canadas svar på Grammy og Spellemann.
Da han gikk i studio igjen, var det med en ny holdning.
— Jeg smiler til og med på omslaget. Det har jeg aldri gjort før. Jeg håper ikke jeg skremmer barna, er hans kommentar til Den nye Ron.
Vi snakker heldigvis ikke om en full forandring. Du vil kjenne ham igjen.
Han er en musikeres musiker. En som får masse skryt av kolleger, men som ikke selger så mye. Det er selvsagt ikke rettferdig, for Ron Sexsmith gir ut fantastiske plater. Dette er hans 14. i rekken.
Denne gang har 51-åringen fått med seg en solid gjeng i studio. Bassist Bob Glaub har spilt med alt fra John Lennon til Dolly Parton. Han har følge av gitarist Jon Graboff (John Lee Hooker, Dr. John), trommis Don Heffington (Bob Dylan, Lone Justice) og tangentspiller John McGinty (Dixie Chicks, Whiskeytown). Produsent er Jim Scott.
Albumtittelen "Carousel one" henter navnet fra bagasjebåndet på flyplassen i Los Angeles, der koffertene fra Toronto kommer. Hyppig reising er en belastning på de der hjemme, og singlen "Can't get my act together" handler om å skuffe sine kjære. Men Ron er i usedvanlig godt humør og gir låten en streit rockelyd med Kinks-følelse.
Selv i oppbruddssangene ser han en blå himmel bak skyene, som i avslutningskuttet "Many times":
There was things I meant to say
and things I never meant to do
It doesn't have to end this way
If our love is true
Før vi kommer dit, har han åpnet platen på deilig vis med "Sure as the sky", en sang Paul McCartney kunne skrevet en solskinnsdag for lenge siden.
Han følger opp med "Saint Bernnard" – in my imaginary backyard I have a Saint Bernard – med allsang-vennlig lalala.Steelgitaren innleder "Loving you", der Sexsmith viser sin enestående evne til å la melodien strekke seg vakkert. "Before the light is gone" er feelgood med kassegitar og orgel, og "Lucky penny" fortsetter i samme spor.
"Getaway car" er en frisk sak, også denne med McCartney-følelse. På "Nothing feels the same anymore" sniker depresjonen seg inn i teksten, men uten å overmanne melodien.
Vi er tilbake i solskinnet med "Sun's coming out", et alternativ til oss som har nynnet på "Morning has broken" siden 70-tallet.
"Lord knows" handler om at livet er hardt, men vil bli bedre. " Vi går mot bättre tider, tro mej, tro mej, för det har tiderna själva bestämt ", sang Ulf Lundell en gang. " Things will get better I know. How do I know? Where else could it go? ", synger Ron Sexsmith.
Resten av sangene er ikke noe dårligere. Alle 14 burde vært listet opp under.
Beste spor: "Sure as the sky", "Nothing feels the same anymore", "Sun's coming out", "Lord knows", "Many times".