Du kan ikke beskylde Stephen Duffy for å tute med ulvene. I 1979 var han Duran Durans første vokalist, før han forlot han gruppen. Inn kom Simon Le Bon, og resten er 80-tallshistorie.
Duffy dannet isteden bandet Tin Tin, som så vidt snek et par singler inn på britiske lister. Birmingham-gutten fortsatte som soloartist under navnet Stephen "Tin Tin" Duffy og fikk i 1985 en hit med singlen "Kiss me".
Det var hans tredje forsøk med den, akkurat som A-ha og "Take on me" samme år. Men i motsetning til Harket og gjengen, gikk det fort nedover med Duffy. Han prøvde seg med house i 1986 som Dr. Calculus, før han dannet The Lilac Time sammen med broren Nick og Michael Weston. De hentet navnet fra en Nick Drake-sang, spilte akustisk musikk og bommet solid på tidspunktet – ti år etter 70-tallets visebølge og ti år før 90-tallets. Siden debuten i 1987 har de gått fra plateselskap til plateselskap.
Sitt niende album gir de ut på Tapete, sju år etter det forrige på Bogus Frontage. Det åpner vakkert med "The first song of spring". Siden kommer "The wedding song", og med jula nevnt på "No sad song" er det god dekning på spesielle anledninger.
Ikke at The Lilac Time kommer til bli spilt så mye på radio av den grunn, selv om vi kan håpe. De har vært tro mot sitt blomsterband-konsept i alle år og fortjener en opptur. Sanger som "Prussian blue" og "The Western Greyhound" er ikke dårligere enn mye av det Prefab Sprout, Beautiful South og andre førsteklasses melodisnekkere har gitt ut.
The Lilac Time er i dag en familietrio med Stephen og kona Claire Worrall, pluss bror Nick.
Beste spor: "The first song of spring"", "No sad songs", "Prussian blue", "The Western Greyhound".