Da Matthew E. White solodebuterte for tre år siden, var det med en uimotståelig dose gospelinfluert soul og pop.
Platen var den første utgivelsen på hans eget selskap Spacebomb Records, og den ble senere gitt ut på nytt av etablerte Domino Records. I mellomtiden hadde den fått en femmer i Aftenbladet, og det er ingen grunn til å trille et lavere terningkast nå.
32-åringen fra Richmond i Virginia er misjonær-sønn. Det kan virke som om sangene gjenspeiler oppveksten, selv om han har erklært at han ikke er kristen.
White åpner med "Take care of my baby", en sang som er like varm som tittelen antyder. Lavmælt, intim vokal. Nynning. Piano. Strykere. Blåsere. Kvinnekoring. Hadde han ikke lagt stemmen i et lyst leie, kunne vi begynt å mimre om salige Barry White. En flott sang.
Han girer opp i "Rock & roll is cold", første singlevalg fra albumet. En frisk og uhøytidelig låt med en koring Lou Reed ville likt.
Så starter han "Fruit trees" nesten som Abba-låt, før tempoet senkes – og øker igjen. En låt som bølger innom både pop og soul underveis.
Han ofrer fem minutter og nitten sekunder på den, nøyaktig like lenge som påfølgende ""Holy moly" – en sang om seksuelt misbruk innenfor kirkens vegger. Dermed får kuttene tid til å bygge seg opp og å skifte karakter underveis. White utnytter dette for alt det er verdt.
"Circle round the sun" er et par minutter kortere, men til gjengjeld er den usedvanlig vakker. En sang om å søke trøst hos høyere makter når denne verden ikke føles som ditt hjem. White kan godt kalles en "feelgood"-sanger, men skikkelsene hans har det nødvendigvis ikke særlig bra. Det han formidler, er et ønske om et vern mot stormen.
"Feeling good is good enough" er en livsbejublende gladlåt, mens "Tranquility" er skrevet for å markere at det er gått ett år siden skuespilleren Philip Seymour Hoffman døde av en overdose. White kjente ham ikke, men hadde sett alle filmene og følte at han skyldte ham noe.
Det ble denne sangen. Det er noe som minner om Paddy McAloon fra Prefab Sprout her. Vakkert er det uansett, pluss litt passende skurring mot slutten.
Så langt er alt vel. Avslutningstrioen "Golden robes", "Vision" og "Love is deep" er heller ikke dårlige sanger, men de mangler det lille ekstra som ville gitt albumet den siste terningprikken. "Vision" er for så vidt frisk nok, men har White en svakhet, er det han kan sovne litt bort.
La deg ikke skremme av det, for Matthew E. White er noe av det bedre som har dukket opp de siste årene. Hør ham.
Beste spor: "Take care of my baby", "Rock & roll is cold", "Circle round the sun", "Tranquility".