Det er uhyre sjelden jeg blir så oppslukt i et album. Med gåsehud på armene og klump i halsen sitter jeg storøyd foran skjermen, med det visuelle albumet flimrende på skjermen. Narrativet går fra raseri og sjalusi, til sorg og tilgivelse, og Beyoncé crooner, uler, hveser og fraserer seg gjennom de 12 låtene. Som en mesterlig dirigert symfoni over svikefulle menn, søsterlig samhold og svart historie.
Overskriftene spekulerer i om Jay-Z virkelig har vært utro eller om det er et markedsføringsstunt fra det mektige ekteparet. Det spiller egentlig ingen rolle. Fortellingen funker. Fra åpningen «Pray you catch me» via «Hold up» og girl-power-låten «Sorry» er både pekefinger og langfinger rettet mot mannen som sniker seg inn døren midt på natten. Det er eksplisitt og intimt. Monstertrucken som dukker opp i filmen forteller det meste.
Musikalsk viser albumet en enorm bredde og mindre kommersiell appell, fra sørstatscountry på den overraskende fengende «Daddy lessons», Jack White-samarbeidet «Don't hurt yourself» til den sexy, slørete «6 inch» som går Rhianna i næringen. På sistnevnte får hun selskap av The Weeknd, videre hører vi James Blake, og Kendrick Lamar på massive «Freedom».
Vi fikk et glimt av den uhyre fascinerende sørstatsgotikken i videoen til singelen «Formation», og den videreføres på det visuelle albumet. Bey har laget et album som snakker til og for den svarte kvinnen. Dette er hymner tilegnet formødre, medsøstre og kvinnene som har sett sine sønner dø. Til den svarte poesien, til skjønnheten, til seksualiteten. Og til kjærligheten, som viser seg å vinne til slutt, på den svevende vakre «All night».
Det er ekte og direkte, privat og politisk. Albumet er en femmer, hele pakken vipper det opp til en sekser. Dronningen blir sittende på tronen.
Beste spor: "Sorry", "6 inch", "Hold up", "Freedom", "Formation".