For Willie Nile tok det ti år mellom plate to og tre, fra 1981 til 1991, på grunn av en strid med plateselskapet. Siden måtte han vente helt til "Streets of New York" i 2006 før det ble skikkelig gang på karrieren igjen.Mens fjorårets "If I was a river" var en nedstrippet pianoplate, vender han nå tilbake til gitaren. Han åpner med Springsteen-aktige "Forever wild", en sang om å beholde ungdommens galskap i seg. Så følger kampropet "Let's all come together", en sang i Woody Guthries ånd.
Deretter er vi framme ved den gamle rockeren i "Grandpa rocks", introdusert slik:
He wears black jeans and a Clash t-shirt,
his combat boots are covered with dirt.
Kompet er tett og tøft, med pønkrop underveis. Sely om linjen his hair, what's left, goes down to his socks inneholder en smule ironi, er kjernen i sangen he ain't afraid of dying and he just likes being alive .
Nile selv nærmer seg 68 år og har fire barnebarn. Ved siden av sitt faste band har han tidligere Eagles-gitarist Steuart Smith med på tre kutt, mens drevne Stewart Lerman er produsent. "Runaway girl" er en akustisk pustepause, før han hiver seg ut i tittelkuttet "World war Willie". Ikke en sang om krig, men om kvinner. Kanskje samme sak.
Det sier seg selv at det går unna i "Bad boy" og "Hell yeah" og at "Beautiful you" er en ballade. "When Levon sings" er en herlig hyllest til The Bands Levon Helm, som døde for fire år siden. "Trouble down in Diamond Town" er fin historiefortelling, mens "Citibank Nile" er en tung bluesrocker om pengeveldet.
Han runder av med coverlåten "Sweet Jane", inspirert av et møte med Lou Reed like før Reed døde i 2013. Beste spor: "Forever wild", "Let's all come together", "Grandpa rocks", "When Levon sings".