En god bakgrunnshistorie er viktig. Det skjønte Bob Dylan da han dukket opp i New York i 1961 med skrøner om at han hadde vært del av et omreisende sirkus med alt som hørte med av skjeggete damer, sverdslukere, sjonglører, spåkvinner og svindlere.Da var Dylan 19 år. Kyle Craft er noen år eldre, og kanskje hans historie er mer troverdig. Det fortelles at han vokste opp ved bredden av Mississippi, i en liten by i Louisiana. Der brukte han tiden på å fange alligatorer og klapperslanger, før en tur til supermarkedet førte til at han endte opp med sin første plate. Det var en hitsamling med David Bowie, og dermed var det gjort.
Slutten på et åtte år langt forhold ble neste steg på veien. Craft grep gitaren og forlot byen Shreveport med kurs for Portland i Oregon, kjent for et blomstrende musikkliv. Der bodde han under en venns biljardbord mens kjærlighetssorgen ble til sanger.
Deretter hjalp Helio Sequence-duoen Brandon Summers og Benjamin Weikel ham å mikse demoene om til skikkelige kutt. Plateselskapet Sub Pop likte hva det hørte, og dermed var Craft på vei ut i verden.
Åpningskuttet er "Eye of a hurricane", en energisk, pianodrevet sang der han viser hva stemmen er god for, inkludert ulvehyl. Teksten er av den typen du legger merke til, med strofer som her mother was a demon, but her daddy was the devil . En sang som alene kan skape en karriere, men Kyle Craft har mer å by på. Mye mer.
"Balmorhea" åpner med tamburin og munnspill. Bra. Selve sangen er bare en harmoni eller to unna The Band. Enda bedre.
"Berlin" er frisk glamrock med en tøff bass i bunnen. Den Berlin han synger om, er ikke en by, men en stripper.
"Lady of the Ark" bæres fram av ren og skjær stemmestyrke. De Phil Spector-aktige trommene trekker heller ikke ned, og sangen ender som noe av det mest imponerende på platen. Teksten snor seg av gårde på sitt eget vis, og i Crafts univers er det god plass til tapt kjærlighet, død og djevler:
But you’re wild, wild I’ve seen it
And he left you sick when you loved him the most
So now you're done, defeated
Torn between The Devil and The Holy Ghost
"Gloom girl" åpner med trompeter og kunne vært en Dylan-sang. Eller noe fra The Band. Eller like gjerne en Arlo Guthrie-låt, Woodys merkelig oversette sønn.
To minutter lange "Trinidad Beach (Before I ride)" har i likhet med "Eye of a hurricane" en åpning du vet du har hørt før. Denne gang beveger han seg bort fra glamrock-flørten og i retning Beatles-psykedelia.
Deretter høres han ut som en kruttønne av en irsk gatesanger i "Future midcity massacre", før "Black Mary" fyres opp med piano, orgel og vokal.
På "Pentecost" dukker hans gamle fascinasjon for Bowie opp, mens tittelkuttet "Dolls of Highland" nøyer seg med halvannet minutt. Det er noen sekunder her som minner om Leo Sayers gamle "Long tall glasses", briten som ble spist opp av sin egen suksess.
"Jane beat the Reaper" kunne også vært fra det engelske 70-tallet, en frisk låt stinn av hook-linjer.
Craft runder av med en ballade. Akustisk gitar, munnspill, piano og en stemme som skiller seg. Han mener selv å ha en ubehagelig ru og kraftig stemme, men han tenkte at kan Dylan, så kan han. Craft har lært seg å omfavne den stemmen han har, å gi jernet. Det gir full uttelling her. Kanskje i meste laget for noen, men gi ham en sjanse.
Beste spor: "Eye of a hurricane", "Balmorhea", "Lady of the Ark", "Gloom girl".