Anette Askvik fra Stavanger, nå bosatt i Oslo, liker seg ute i naturen. Der det er lettere å se stjernehimmelen enn i byen, men hun stopper ikke med det. På albumet bruker hun lydopptak fra romsonden "Voyager", som ble sendt opp i 1977. Beroligende lyder, mener hun selv, som lyden av vind eller hav.Askvik debuterte med albumet "Liberty" i 2011. Siden har hun blant annet laget musikk for NRK, og det er mye av musikken på den nye platen som vil egne seg til å ledsage levende bilder. Men også til å framføres fra en scene. Elektronikken, synthen og stemmen skaper en kjølig ramme. Samtidig må hun få utløp for innestengt energi, og dermed kommer eksplosjonene.
Det er ikke tilfeldig at hun har kalt et av kuttene "Supernova", en sang som utnytter fascinasjonen for verdensrommet på beste vis. Askvik har en bachelor-grad i jazzsang og profiterer på det, selv om det her dreier i hovedsak seg om elektronisk pop. Hun er i tillegg best når hun strammer inn litt, som på fine "Not forgotten". Det er samtidig ett av de to kuttene der Nasa-opptakene brukes til mer enn inspirasjon for å skrive sanger.
Det andre er sistekuttet "Natten ser", et kutt som skiller seg ut både når det gjelder språk, tempo og innpakning. Med drøyt seks minutter er det også det lengste, overlatt til verdensrommet og Askviks klare stemme, pluss en stålcello. Ikke akkurat en god poplåt, men effekten er slående.
Den tradisjonelle celloen har også sin rolle på albumet. Selv om lydbildet i stor grad er bygd opp av elektronikk, synth, keyboard og gitar, er en del av det overlatt til Elisa Herbigs cello. Det er et vellykket grep.
Beste spor: "Not forgotten", "Pour me out", "Supernova".